Formering av planter
Ugras er et samlebegrep for planter som vokser på feil sted og som er uønsket der de vokser, på grunn av at de gjør skade på en eller annen måte. Eksempler på ugras er løvetann i en plen, skvallerkål i et plantebed med busker og tunbalderbrå på en grusbelagt gårdsplass. Herbologi (herba=urt) er læren om ugras.
De fleste ugras er blant våre ville planter. Når de vokser opp blant nytte- og prydplanter, vil de konkurrerer om vekstfaktorene (vann, lys, næring), slik at veksten blir redusert, både med tanke på kvalitet og mengde.
Det som kjennetegner mange ugras er at de har stor evne til å formere og spre seg, og de vokser raskere enn kultur- og prydplanter. De fleste ugras kan spre seg med frø, noen med sporer, mens andre har stor evne til å formere seg vegetativt med røtter og stengler i tillegg. Dessuten kan enkelte ugras være giftige.
Endelig kan ugras være verter (tilholdssted) for andre skadegjørere, som insekter, sopp, virus og bakterier, som kan gjøre stor skade på våre nytteplanter. Skadegjørere overvintrer ofte i ugrasfelt som får stå i ro, f.eks. langs vei- og grøftekanter.
Biologiske grupper av ugras
Ugraset deles i grupper etter formeringsmåte, levetid og type rotsystem. En vanlig hovedinndeling er frøugras, som igjen deles i undergrupper, og rotugras.
Frøugras er ugras som hovedsakelig sprer seg med frø, og som oftest har enorm frøproduksjon. For eksempel produserer vassarve (Stellaria media), opptil 15.000 frø pr. plante på en sommer, mens balderbrå (Matricaria inodora), kan produsere hele 250 000 frø på en vekstsesong. Til sammenligning produserer en byggplante bare 30 – 50 frø.
Frø av ugrasplanter kan dessuten ligge årevis i jorda uten å spire, men når vekstforholdene blir gunstige, spirer de i rikt monn. Derfor er frøugras i praksis umulig å bli kvitt. Vi må bare prøve å holde frøugraset i sjakk med passende kulturtiltak, samtidig som vi prøver å legge forholdene best mulig til rette for nytteplantene.
Etter levetid og voksemåte er det vanlig å dele frøugraset inn i 4 hovedrupper, nemlig 1) sommerettårige frøugras, 2) vinterettårige frøugras, 3) toårige frøugras og 4) flerårige stedbundne frøugras.
1)Sommerettårige frøugras er planter som lever bare en vekstsesong, dvs. de spirer opp fra frø om våren (ev. på forsommeren), blomstrer i løpet av sommeren og danner nye frø på sensommeren eller om høsten. Etter frøsetting dør hele planten, også rotsystemet. Artene overvintrer kun med frø.
Noen vanlige sommerettårige ugrasarter i Norge er jordrøyk, klengemaure, dåarter, linbendel, meldestokk, smånesle, tunbalderbrå, tungras, hønsegras, åkersennep og åkerstemorsblomst.
2)Vinterettårige frøugras er planter som har evne til å overvintre dersom frøene spirer seint om høsten. Plantene vil da blomstre og sette frø neste vår og sommer. Spirer derimot frøa tidlig nok i vekstsesongen, blomstrer plantene og setter frø før vinteren kommer, på samme måte som sommerettårige planter. Etter frøsetting dør plantene, også røttene.
Noen vanlige vinterettårige ugrasarter i Norge er gjetertaske, haremat, hvit gåseblom, klinte, kornblomst, markkarse, pengeurt, rautvitann, småkatteost, tranehals, tunrapp, vassarve, åkerkvein, åkerminneblom, og åkersvineblom.
3)Toårige frøugras er planter som lever i to år. I spiringsåret danner de kun røtter og en bladrosett, som overvintrer. Andre leveår danner de blomster og setter frø før de dør.
Vanlige toårige frøugras i Norge er balderbrå, blåmunke, krusetistel, lodnefaks, myrtistel og vegtistel.
4)Flerårige, stedbundne frøugras er planter som normalt lever i mer enn to år og som står på samme sted og formerer og sprer seg kun med frø. De har ingen vegetativ formering av betydning. Siden de blir stående hele livet på det sted der frøet opprinnelig spirte, blir de kalt de stedbundne. I spiringsåret danner de røtter og en bladrosett. Andre året utvikler rotsystemet seg videre, og de fleste arter blomstrer og danner frø for første gang. Noen arter blomstrer først det tredje året. Etter blomstring og frømodning visner de overjordiske delene ned. Derimot lever de underjordiske delene videre og danner nye blad- og blomsterskudd i flere år framover. Rotsystemet varierer fra art til art. Siden de fleste av disse ugras vokser i eng og beite blir de også kalt engugras.
Noen sentrale flerårige, stedbundne frøugras hos oss er blant annet blåkoll, burot, byhøymole, dunkjempe, groblad, smalkjempe, englodnegras, engkarse, engsmelle, engsoleie, engsyre, følblom, gul gåseblom, høymole, krushøymole, landøyda, løvetann, prestekrage, rauknapp, soleihov, Stolt Henrik, sølvbunke, tjæreblom og vinterkarse.
Rotugras omfatter flerårige, vandrende planter som formerer og sprer seg hovedsakelig vegetativt med utløpere fra røtter og stengler, over eller under jorda. Plantene danner frø, men frøspredning betyr lite for rotugras. Utløperne gjør at ugrasplantene «flytter seg», og de blir derfor kalt vandrende ugras. Flere arter har et vidt og dypt rotsystem, noe som gjør de er vanskelig å bekjempe. Derfor blir rotugras av og til omtalt som «ondartede ugras».
Rotugras kan deles i grupper etter vegetativ formeringsmåte. Den vegetative formeringen kan skje ved 1) overjordiske, rotslående stengler, 2) knoller, 3) jordstengler og 4) krypende røtter. Også andre spredemåter finnes.
1)Rotugras som formerer seg med overjordiske stengler, på samme måte som jordbærplanten er blant annet gåsemure, krypsoleie, og strandvindel.
2)Rotugras som formerer seg med knoller er blant annet åkermynte, åkersvinerot og vårkål.
3)Rotugras som formerer seg med underjordiske jordstengler utgjør en stor gruppe av rotugrasene. Disse er den ugrasgruppen som er vanskeligst å bekjempe. Til denne gruppen hører hanekam, hestehov, knappsev, lyssev, kveke, kvitbladtistel, mjødurt, nyseryllik, ryllik, ormrot, skvallerkål, storkvein, stormaure, stornesle, strandrøyr, strandvindel, vass-slirekne, myrsnelle, skogsnelle og åkersnelle. Snelleplantene spres også med sporer.
4)Rotugras som sprer seg med krypende formeringsrøtter utgjør også en stor gruppe med rotugras som er vanskelig å bekjempe i et plantebed. Hit hører blant annet geitrams, honningkarse, småsyre, sypressvortemelk, torskemumm, vegkarse, åkerdylle, åkertistel og åkervindel.
