Formering av planter
Med formering forstår vi en reproduksjon, hvor en plante gir opphav til en eller flere nye planter, som utgjør neste generasjon. Ofte fører en formering til at avkommet har nye og andre kombinasjoner av arveanlegg (gen) enn opphavet.
Det er vanlig å skille mellom kjønnet (seksuell) og ukjønnet (vegetativ) formering hos planter. Den kjønnete formeringen blir oftest kalt frøformering, mens den ukjønnete blir omtalt som vegetativ formering.
Morplanter er planter som dyrkes for å skaffe til veie formeringsmateriale. Det kan vær frø som trengs i frøformeringen, og stiklingsmateriale, delingsplanter, avleggere, podemateriale eller delingsvev til mikroformering, som trengs til den vegetative formeringen.
Ved valg av morplanter velges friske planter som er sortsekte og typiske for planteslaget
i vekstform, blomsterfarge og andre egenskaper. Dersom planteslaget har utvalgte eliteplanter (E-planter), er det ofte at eliteplanter velges til formering. En oversikt over e-planter som finnes av busker, klatreplanter, løvtrær og nåletrær, finnes hos E-plant Norge A.L. og hos E-planta Sverige. E-plant Norge A.L. er bygd opp i nært samarbeid med E-planta Sverige, som har utviklet og er eier av systemet. I praksis betyr det at vi drar gjensidig nytte av det utvalgsarbeidet som er gjort i Sverige og Norge.
De fleste frøplanter (blomsterplanter) danner frø ved at det skjer en sammensmelting av kjønnsceller (befruktning). Den kjønnete (seksuelle) formering blir også kalt generativ formering. Generativ formering skjer også hos sporeplanter, bregner, sneller og kråkeforplanter, hvor sporer dannes i stedet for frø.
Ved en kjønnet formering skapes avkom som ikke bare er genetisk forskjellig fra opphavet, men som også har betydelig variasjon seg imellom. Det oppstår nye genkombinasjoner (rekombinasjoner), som gir utslag i nye egenskaper hos avkommet, som for eksempel i en ny blomsterfarge eller vekstform. Dette utnyttes i dages planteforedling.
I praktisk plantedyrking brukes oftest frø der det er mulig, da frøformering er en rimelig formeringsmåte som krever forholdsvis lite utstyr. Videre gir frøformering mange planter pr. arealenhet. De fleste rene plantearter kan formeres med frø med godt resultat.
Frøets egenskaper som størrelse, form, farge og overflatestruktur, varierer mye fra planteart til planteart. Det er nødvendig å kjenne til frøstørrelsen for å finne riktig såmengde og såtetthet ved frøformering. Frøstørrelsen måles ofte som antall frø per gram eller ved vekta av et visst antall frø, eks. 1000 frø (tusenkornvekt). Antall frø per gram og tusenkornvekt finnes i ulike frøkataloger.
Men flere planter kan ikke frøformeres. Noen planter gir ikke konstant avkom med tanke på enkelte egenskaper. Ved å så for eksempel blågran (Picea pungens), får vi planter med nålefarger fra blågrå til grønt. Dessuten er flere sorter (kultivarer) sterile og de danner ikke frø, som eksempel hos snøballkrossved (Viburnum opulus ‘Roseum’).
Vegetativ formering er en ukjønnet (aseksuell) formering hvor nye planter blir genetisk lik morplanten. Morplanten og alt vegetativt avkom har like arveanlegg (samme genotype). Planter som kommer fra en plante og som er genetisk like, kalles klonplanter. Når utseendet av klonplanter kan variere, så skyldes det at plantenes utseende beror på et samspill mellom genetisk sammensetning og påvirkningen fra omgivelsene (miljø-, klima- eller jordbunnsforhold) på vokseplassen. For eksempel blir Gravensteinepler mer avlange på Vestlandet enn på Østlandet.
Planteslag med frø som ikke gir konstant avkom, eks. roser og bærbusker, blir formert vegetativt. Mange sorter (kultivarer) må formeres vegetativt. Vegetativ formering gir oss også muligheter til å ta vare på spesielle planter med verdifulle egenskaper, eks. trær med særegne hengeformer. Enkelte ganger er vegetativ formering raskere og blir med det billigere enn ved frø, for eksempel ved produksjon av masseplanter av poppel (Populus) og flere prydbusker.
Vegetativ formering kan deles i naturlig og kunstig vegetativ formering. Viktige naturlige vegetative formeringsmåter, som foregår i ute i naturen uten hjelp fra mennesker, er formering med jordstengler (eks. Iris og liljekonvall), løk (eks. liljer og tulipaner), stengelknoller (eks. krokus og potet), rothalsskudd (eks. hos snøbær og Spiraea), rotknoller (eks. knollbegonia og georgine), rotskudd (eks. hos bringebær og rognspirea), utløpere (eks. hos jordbær) og yngleknopper (eks. hos tigerlilje).
Den kunstige vegetative formering av planter, som foregår ved menneskers inngrep, skjer ved at en del av en plante skilles fra og utvikler seg selvstendig. Viktige kunstige vegetative formeringsmåter er deling, avlegging, stiklingsformering, poding og mikroformering.
Deling er den enkleste og sikreste vegetative formeringsmåten, som går ut på å dele opp rota og å skille fra deler med røtter som enten har stengler eller stengelanlegg. Hver enkelt del blir til en ny selvstendig plante når den pottes eller plantes ut. En eldre plante kan deles i flere mindre planter når den har tilstrekkelig med røtter og/eller knopper og skudd. Deling er en rimelig formeringsmåte som krever lite utstyr. Men deling gir relativt få nye planter.
Deling benyttes oftest på planter med trevlerot (knipperot), rotstokk eller røtter med mange knopper og skudd. Flere veksthusplanter, noen bærslag (eks. bringebær) og grønnsakslag (eks. løk), enkelte busker (eks. snøbær, rognspirea, en del spiraea, syrin, kornell), trær (eks. poppel, alm og lind) og svært mange stauder kan formeres med deling. Se tegning.
Avlegging er en vegetativ formeringsmåte hvor en ikke avskåret plantedel slår røtter mens den enda sitter på morplanten, og som senere skilles fra morplanten som en selvstendig plante. Formeringsmetoden er enkel, men den brukes lite i rasjonell planteproduksjon da avlegging gir få nye planter per morplante.
Vanlig avlegging, til venstre, horisontal avlegging, i midten og tilhypping
Vanlig avlegging består i at det graves et hull eller en grop rundt planten i passe avstand. Deretter bøyes unge greiner eller skudd ned i gropa slik at bare toppen stikker opp. Greina festes i gropa med kroker eller legger en stein over. Så fylles gropa med god jord og tråkkes til. Vanlig avlegging er den enkleste og sikreste måte, men den gir også færrest planter og er derfor lite økonomisk i planteproduksjonen. Et skråsnittsnitt på undersiden av greina som er nedgravd, fremmer rotdannelse.
Horisontal avlegging er når skuddene legges radiært ut fra planten enten i en liten grop, som sparer en del hypping, eller på flat bakke og festes med kroker. For klatreplanter med lange skudd brukes en variant av horisontal avlegging som kalles slangeavlegging, Rankene legges utover i små tverrgrøfter og festes med kroker. I løpet av en sommer vil røtter dannes, og rankene kan deles opp i mange småplanter. Horisontal avlegging gir langt flere planter enn vanlig avlegging.
Tilhypping, som tidligere ble mye brukt i produksjon av frukttregrunnstammer, består i at morplanter plantes med 75-150 cm radavstand og 30-70 cm planteavstand i radene, alt etter planteslag. Jorda hyppes over nedre del av plantene slik tegningen viser. Etter et par år med fri vekst, skjæres plantene helt ned til bakken, og nye skudd vil vokse opp. Det kommer flere skudd med årene etter som stubbhodet blir større. De nye skuddene hyppes en eller to ganger etter behov og setter da egne røtter. De nydannete avleggerne fraklippes ved basis.
Stiklingsformering er en vegetativ formeringsmåte som går ut på å få en stikling, dvs. en avskåret del av en stengel, blad eller rot, til å utvikle røtter og skudd. Årsaken til at det nydannes røtter og skudd på en stikling er at stiklingen kan danne adventive røtter og skudd i vekstpunkter med dannelsesvev (meristemvev) som ligger i nærheten av ledningsvevet (ved- og silvev), som sørger for transporten av vann og næringsstoffer opp og ned i planten.
Stiklingsformering gir mange planter av et lite antall morplanter; det kreves lite utstyr (særlig kviststiklinger) og liten arbeidsinnsats, noe som gir god økonomi. Det kreves heller ingen avansert teknikk.
Det er vanlig å skille mellom 3 hovedkategorier av stiklinger, nemlig stengelstiklinger, bladstiklinger og rotstiklinger.
Stengelstiklinger (Eng. stem cuttings)
Stengelstiklinger er deler av stengler med knopper og med eller uten blad. Stiklingene har ferdige anlegg til nye skudd, men mangler røtter. Siden stengelstiklinger kan skjæres gjennom hele året, er det vanlig å skille mellom skuddstiklinger og kviststiklinger. Alt etter hvor stiklingene skjæres på skuddet, taler vi om topp-, mellom- eller basisstiklinger (se tegning).
Skuddstiklinger skjæres like før stikking, og de krever regulert vekstklima (under plast eller glass), dvs. høyest mulig luftfuktighet og passe temperatur for å danne røtter og blad. Saftspente stiklinger er viktige. Størrelsen på skuddstiklinger kan variere fra 3 til 20 cm alt etter planteslag, men det normale er 4-8 cm. Alle blad på stiklingen som ved stikking vil komme under jorda, fjernes. Dersom bladene er store kan vi skjære dem noe tilbake for å minske fordampingen fra stiklingen, men har vi et godt dyseanlegg er dette unødvendig. Til skjæringen kan vi enten benytte en skarp kniv eller vi brekker stiklingen midt på et stengelledd.
Et vanlig vekstmedium er en blanding av torvstrø, sand og perlite eller lignende materiale, enten de stikkes i bed, brett eller i potter. Perlite er et steinmateriale som gir luft i vekstmediet. Vekstmediet må drenere godt og slippe luft gjennom. Etter stikking er jevnlig brusing nødvendig. Tilførsel av veksthormoner kan gi bedre roting.
Skuddstiklinger brukes i formeringen av stauder, sommerblomster, veksthusplanter og mange busker.
Forskjellige dyrkingsmåter for skuddstiklinger
Kviststiklinger skjæres 15-20 cm lange, av moden ved (umodne greintopper klippes bort). Stiklingens diameter kan variere fra 0,5 cm til 5 cm, og hver stikling må ha minst 2 knopper. Det anbefales å skjære like under nederste knopp og 1 cm over den øverste. Er det vanskelig å se hva som er opp eller ned på stiklingen, bør det skjæres skråsnitt nederst. Ved skjæring av kviststiklinger brukes ofte en beskjæringssaks.
Kviststiklinger stikkes (settes i jord) vanligvis om våren, men enkelte kan stikkes om høsten, eks. rips. Stiklinger som skjæres om høsten kan pakkes inn i plast og lagres kjølig til våren. Stikking gjennom svart plastfolie gir høyere temperatur og gunstig jordfuktighet for stiklingene. Dessuten reduserer plasten ugrasarbeidet. Men stikking direkte i potter med veksttorv er nå blitt vanlig for flere planteslag, eks. bærbusker.
Følgende treaktige planter danner lett røtter fra kviststiklinger: blåregn (Wisteria), gullbusk (Forsythia), kornell (Swida og Cornus), leddved/kaprifol (Lonicera), liguster (Ligustrum), rips (Ribes), spirea (Spiraea) og snøbær (Symphoricarpos). I tillegg kan grunnstammer av eple/apal (Malus) og roser (Rosa) formeres med kviststiklinger.
Hælstiklinger er en spesiell type stengelstiklinger som nederst har en ”hæl”, som er en liten del av rothalsen eller en mer moden del av veden i stengelen. Hælstiklinger brukes til planter med svært saftige stengler, eller når stiklingene er svært ømfindtlige, eks. hos stikkelsbær.
Bladstiklinger består av et blad eller en del av et blad. Hos de fleste arter må både skudd og røtter dannes. Imidlertid har enkelte arter delvis utviklede knoppanlegg på bladene. En egen form for bladstiklinger er løkskjellstiklinger, som kan brukes i formering av liljer (Lilium).
Bladstiklinger kan brukes i formering av både en- og tofrøbladete planter, men helst til planteslag som har tykke, kjøttfulle røtter, bl.a. sukkulenter. Planteslekter med arter som kan formeres med bladstiklinger er bl.a.: bajonettplante (Sansevieria), Begonia, bergknapp (Sedum), liljer (Lilium), Saintpaulia og vrifrukt (Streptocarpus).
Rotstiklinger er deler av røtter, men rotbitene har få røtter som fungerer. Det må dannes skudd fra adventivknopper og som regel et større antall siderøtter. Rotstiklinger fra unge planter danner lettere røtter enn stiklingsmateriale fra eldre planter.
Mange planteslag har evnen til å danne rotskudd som er den naturlige spredningsmåten for disse. Slike er bl.a. osp og andre poppelarter, bringebær og roser.
Poding er en vegetativ formeringsmåte hvor deler av to planter settes sammen i hverandre og de deretter vokser videre som en plante. Den nederste delen med røtter, kalles grunnstammen, og delen som blir podet inn i grunnstammen, kalles kvisten eller podekvisten. Grunnstamme og podekvist må tilhøre samme slekt. Men unntak finnes.
Sammengroingen mellom grunnstamme og kvist skjer i plantedelenes kambier (vekstlag), som ligger mellom barken og veden i stammen. Stammens tykkelsesvekst skjer i kambiet ved at ved avsettes innover og bark avsettes utover i stammen. Straks podingen er utført starter ny celledeling i kambiet i både grunnstamme og kvist, og det utvikles såkalte parenkymceller (kallus). Cellene vokser etter hvert inn mellom hverandre. Etter at det er dannet en ”kallus-bro” mellom grunnstamme og kvist, dannes et nytt kambium som forbinder kambielagene i grunnstamme og kvist. Dette nye kambielaget begynner så å produsere vedvev innover og silvev utover. Dermed er ledningsvevet mellom rot og topp i den podete planten gjenopprettet, og podingen kan fungere som en selvstendig plante. Tiden sammengroingen tar, varierer med planteslag og temperatur.
Poding er et krevende arbeid og nøyaktighet er helt nødvendig. Plane snittflater på både grunnstamme og kvist som passer godt sammen når de legges mot hverandre, er avgjørende for sammengroingen. Kambiene må få nærkontakt med hverandre. For å få til best mulig kontakt her, nyttes i tillegg ulike bindemidler som bast eller gummistrikk. Renslighet er svært viktig for å unngå infeksjoner og dårlig sammenvoksing. Endelig er det viktig at verken kvist eller grunnstamme tørker ut. Derfor nyttes podevoks ved flere podemåter for å hindre fordamping fra sårflatene.
Poding er mest brukt ved formering når andre vegetative formeringsmåter er urasjonelle, det vil si i de fleste tilfelle når planter ikke kan formeres med frø eller stiklinger. Formeringsmåten er en omstendelig, krevende og forholdsvis dyr. Men det betyr ikke at poding er sjelden i planteformering.
Formeringsmåten nyttes bl.a. til roser (Rosa), frukttrær, noen busker, eks. sorter av duftsyrin (Syringa vulgaris), en del sorter av nåletrær med avvikende vekstform og barfarge, eks. hengende japanlerk (Larix kaempferi ’Pendula’) og sølvgran (Picea pungens ’Hoopsii’), hengetrær, eks. hengende selje (Salix caprea ’Kilmarnock’), søyletrær, eks. søyleosp (Populus tremula ’Erecta’) og noen trær med særegent bladverk, eks. blodbøk (Fagus sylvatica ’Atropunicea’). I tillegg brukes poding bl.a. til vitenskapelige undersøkelser når f.eks. plantemateriale skal testes med tanke på virus og sjukdommer.
Podemåter
Poding er et eget håndverk som er utviklet over lang tid i vår historie. Men for å gjøre temaet kort og enkelt, så kan vi skille mellom kvistpoding, knopp-poding og barkpoding. Barkpoding brukes mest til å reparere skadde trær som er dødelig såret ved at mangler bark på et område av stammen (brupoding).
Kvistpoding
Det finnes flere ulike podemåter som hører inn under begrepet kvistpoding. De mest vanlige podemåter av kvistpoding er vanlig kopulasjon, tungekopulasjon, sidekopulasjon, sidepoding og triangulering.
I all kvistpoding blir et stykke av en kvist eller grein satt inn i grunnstammen. Som ved all poding er det viktig å ta podekvister fra helt friske og sortsekte planter. Lengda av kviststykket inneholder til vanlig 2-3 knopper. Kvistpoding blir som oftest utført i plantenes kviletid, enten i hus eller på friland, men de kan også brukes etter at plantene har begynt å vegetere
Vanlig kopulasjn / Kopulasjon (Eng. Whip graft, Splice graft)
brukes når kvist og grunnstamme er tilnærmet like tykke, men også for planteslag med forholdsvis tykke greiner, inntil 2,5 cm i tverrmål.
De skjæres begge til med et 3-4 cm langt skråsnitt slik at snittflatene på grunnstamme og kvist dekker hverandre. Kvisten blir så bundet til grunnstammen og eksponerte sårflater blir vokset.
Kopulasjon kan blant annet brukes når det er ønskelig med en ny sort på eple- eller plommetreet i såkalte «familietrær».
Knopp-poding (Okulasjon) (Eng. Budding).
Okulasjon skiller seg fra andre podemåter ved at det bare brukes en knopp som settes inn i et barkskjold, og ved tidspunktetet for podinga. Okulasjonssesongen i Norge er begrenset til perioden fra sist i juli til begynnelsen av september. Årsaken er at grunnstammen må være i god vekst slik at barken løsner lett. Videre må kvisten være moden med knopper, som er i hvile. Okulasjon kan utføres bare på unge planter eller på tynne greiner hos eldre planter. Okulasjon er en rask podemåte med et godt tilslag og med en svært god utnyttelse av mormaterialet.
Okulasjon er viktigste podemåte i Norge. Planter som blir okulert er bl.a. frukttrær, de fleste roser (Rosa) og sorter av syringer (Syringa). En rekke sorter (kultivarer) av busker og lauvtrær formeres også ved okulasjon,bl.a slekter som lønn (Acer), søtmispel (Amelanchier), hagtorn (Crataegus), gullregn (Laburnum), eple (Malus), steinfrukt (Prunus), rogn (Sorbus) og lind (Tilia).
Knopp-poding (Okulasjon), steg for steg.
1) Knopp med barkskjold og vedsplint. 2) T-formet snitt i barken på grunnstammen. 3)Knoppen er satt inn i grunnstammen. 4) Deler av knoppens barkskjold utenfor grunnstammesnittet er skåret bort. Binding begynner nedenfra. 5-7) Binding. Pass på å binde fast og fest endene godt, uten å ødelegge selve knoppen.
Med det samme okulasjonskvisten er tatt fra treet, fjernes bladene ved å kutte bladstilken ca. 1 cm over basis. Kvisten bør benyttes straks den er skåret. Dersom kvisten må transporteres eller lagres før poding, må den oppbevares på et fuktig og kjølig sted, for eksempel i fuktig strie. Før okulasjon, må grunnstammen pusses rein for jord der øyet (barkskjold med knopp) skal settes inn. De best utviklete knoppene sitter midt på kvisten. Knopper ved basis og nær toppen skjæres bort.
Under okulasjonen er det vanlig at okulatøren holder kvisten i venstre hånd, hvilende på pekefingeren, med toppen mot seg. En okulasjonskniv brukes under skjæringa. Skjæringa av øyet (1) begynner 1-1,5 cm nedenfor knoppen og slutter 1-1,5 cm ovenfor knoppen. Øyet skjæres så tynt som mulig, men hele tida under barken. En tynn vedsplint vil følge med øyet. Denne fjernes av enkelte.
Rett etter at øyet er skåret, skjæres et T-formet snitt (2) gjennom barken på grunnstammen, ca 10 cm over bakken. Barken brekkes til side med knivens barkåpner, slik at øyet kan skyves ned innenfor barkflikene. Etter at øyet er satt på plass (3) i grunnstammen, bindes med bast, gummistrikk eller lignende (5-7). Arbeidet må gjøres raskt og godt for å unngå uttørking. Brukes bast eller annet uelastisk bindemiddel, kan det etter 2-3 uker bli nødvendig å skjære opp bindinga og eventuelt binde på ny.
Våren etter okulasjonen skjæres grunnstammen ned. Frukttregrunnstammer skjæres ned til 10 cm over knoppen som ble satt inn. Til denne tappen bindes det nye skuddet som vokser fram fra okulasjonsøyet. Skuddet som vokser fram året etter okulasjon, kalles okulant. Rosegrunnstammer derimot skjæres helt ned til øyet.
Fjern alle villskudd, dvs. alle skudd som vokser ut fra grunnstammen nedenfor podestedet, etter hvert som de kommer. Ved å rive av dette i stedet for å bruke kniv, fjernes anlegget for villskuddet, og det er borte for godt.
Mikroformering av planter er en formering som skjer i såkalte vevskulturer, det vil si ved en steril dyrking av celler, vev eller planteorganer fra en isolert morplante, i en kunstig sammensatt, bakteriefri næringsoppløsning. Et synonymt ord for vevskultur er in vitroformering (lat. = i glass), som brukes bl.a. i biologien om noe som foregår i et prøveglass eller like utenfor levende celler.
Mikroformering skjer i praksis ved at små plantedeler skjæres fra morplantene og plasseres under bakteriefrie forhold i reagensrør eller beholdere av glass eller plast, hvor plantedelene utvikler seg til nye planter. En isolert plantedel (eksplant) er å betrakte som et frø eller en stikling, hvor det kan høstes nye plantedeler, som etter ei tid blir til nye selvstendige planter. Eventuell sykdomsorganismer fjernes fra plantedelene før dyrkingen tar til ved overflatesterilisering. Plantematerialet som benyttes kan tas fra skuddspisser (meristemkultur), sideskudd, adventivskudd eller andre plantedeler.
Mikroformering brukes i produksjonen av jordbær, orkidéer, potteplanter og snittblomstkulturer. Desuten blir formeringsmåten brukt i stadig større omfang i formeringen av skogstrær, busker og innen planteforedling. Formeringsteknikken brukes også ved formering av truede plantearter som er vanskelig å formere, ved produksjon av medisiner og i arbeidet med å skaffe virusfrie planter, eks. hos potet, nellik og jordbær.
I arbeidet med grøntanleggsplanter er mikroformering per dato en interessant og rask metode for å fremstille morplanter i store antall fra utvalgte planteslag. Men det forventes at mikroformering vil bety mye i den framtidige planteformeringen.
