Navn på planter
Artsdatabanken er en nasjonal kunnskapsbank, som har sin viktigste oppgave å forsyne samfunnet med oppdatert og lett tilgjengelig informasjon om det biologiske mangfoldet i Norge, norske arter og naturtyper. Den ble opprettet i 2005, av regjeringa. Men fra 1. januar 2018 er Artsdatabanken en selvstendig, bruttofinansiert etat under Klima- og miljødepartementet. Den har sitt kontorsted i Trondheim. Kontaktadresse på nettet er: postmottak@artsdatabanken.no.
Av de mange oppgaver som Artsdatabanken har, så har den utarbeidet et navneregister som regnes som ryggraden i dens virksomhet. I navneregisteret er navnene organisert i et hierarkisk slektskapstre som gir oversikt over artenes tilhørighet etter slektskap. Til navnet knyttes all kunnskap Artsdatabanken har om hver enkelt art med tanke på bl. annet. naturtype, geografisk utbredelse (artskart) eller økologisk risiko for uønsket spredning i vår natur (fremmede arter).
Artsnavnebasen inneholder en oversikt over vitenskapelige og norske navn på arter og organismegrupper, kjent fra Norge. Registeret er dynamisk, slik at nye navnedata legges til etter hvert, og registret er elektronisk med DNA-strekkoder for de enkelte arter etter GBIF Norge (Global Biodiversity Information Facility). Systemet inneholder I dag over 47 000 arter.
Så langt er det på vår nettside gjort et forsøk på å følge Artsdatabankens navneregler for det fleste arter. Men en del arbeid gjenstår enda.
Navnesystemet for planter er bygd opp slik at det gir ett nøyaktig og enkelt navn på hver planteart, og som kan brukes over hele verden. Hver planteart har fått sitt vitenskapelige eller botaniske navn, som består av to latinske navn. Det latinske artsnavnet består av to deler (dobbeltnavn). Det første navnet angir slekten (stor forbokstav) og det andre navnet arten (artsepitet), som skrives med liten forbokstav. Navnet kan etterfølges av navnet (vanligvis forkortet) på den som først beskrev arten og ga den navn (autornavn), inkludert årstall. Navnesystemet omtales internasjonalt som binomial nomenklatur (lat. bi – to; nomos – bruk, lov).
En planteart er en gruppe planter med viktige felles karaktertrekk, som kan krysse seg med hverandre (om seksualitet finnes) og gi normalt avkom etter befruktning. For eksempel er hengebjørk (Betula pendula) en art i slekta bjørk (Betula).
De første faste regler for navnsetting av planter som ble internasjonalt anerkjent, ble utarbeidet av den svenske naturforsker og lege Carl von Linné. Han skrev i 1753 Species plantarum, som er den antatt første publikasjonen med gyldige beskrivelser av planter. Species er det latinske navnet på en art. Derfor sier vi at Linné innførte tonavnsystemet for arten. For Linné var grunnenheten i plantesystemet arten.
Basisenheten i systemet er som tidligere nevnt arten, lat. species, forkortet sp. (fl. spp). Den skrives som en tilføyelse til slektsnavnet i vitenskapelige navn for å betegne én (sp.) eller flere (spp.) ikke spesifiserte arter innenfor en slekt. Eksempelvis betyr Salix sp. en art i slekta Salix (vier).
Mange arter har stor utbredelse, og deler av store populasjoner (en gruppe individer av samme art, er en populasjon) vil dermed kunne leve atskilt fra hverandre. Under ulike levevilkår vil de ulike delene av populasjonen derfor kunne bli forskjellige i enkelte egenskaper. Slike delpopulasjoner med to eller flere selvstendige karaktertrekk, og ved ulik utbredelse eller økologi, klassifiseres som underarter (subspecies- forkortet ssp., fl. ssp) eller raser. For eksempel regnes fjellbjørk (Betula pubescens ssp. tortuosa), som en underart av dunbjørk (Betula pubescens).
Andre undergrupper av arten er varietet og form. En varietet (varietas – forkortet var.) er skilt fra andre varieteter innfor arten ved ett eller flere karaktertrekk, og oftest ved noe ulik utbredelse og/eller økologi. Eksempelvis er bergklematis (Clematis montana var. rubens) en varietet. En form (forma – forkortet fo.eller f.) er oftest bare kjennetegnet ved en enkelt karakter av liten systematisk verdi. For eksempel er hvitkål (Brassica oleracea capitata alba), en form av hodekål (Brassica oleracea capitata).
Plantene tilhører planteriket (Plantae), som er et hierarkisk system som består av flere nivå (taxon, fl. taxa)). Nivåene nedover fra planteriket og til arten er: avdelinger (rekker), underavdelinger (-rekker), klasser, underklasser, orden, familie og underfamilie. Hensikten med å gi navn til et nivå er ikke å beskrive nivået eller å opplyse om hvilke egenskaper det har, men å gjøre det mulig å referere til det og vise hvilken rang det har i systemet.
Planteriket deles i to avdelinger: dekkfrøete planter (Magnoliophyta) og nakenfrøete planter (Pinophyta), alt etter om frøene sitter dekt i et frøhus eller nakent i en kongle eller et bær. Alle nakenfrøete planter er nåletrær (bartrær). Avdelingene består av underavdelinger, med et latinsk navn som alltid ender på –ophytina. Etter underavdelinger kommer klasser, som alltid har latinske navn som ender på -opsida. De dekkfrøete plantene deles i to klasser: enfrøbladete planter (Liliopsida) og tøfrøbladete planter (Magnoliopsida), alt etter om frøet spirer med ett eller to frøblad. Klassene deles i underklasser, som alltid har latinske navn som ender på -idae. Klassene består igjen av ordener, som har latinske navn som alltid ender på -ales, for eksempel Rosales (roseordenen). En orden består igjen av ulike familier, som alltid har latinske navn som ender på -aceae, for eksempel rosefamilien (Rosaceae) og korgplantefamilien (Asteraceae). Enkelte familier deles igjen i underfamilier, som alltid har navn som ender på -oideae. Familiene består igjen av slekter og arter.
På norsk er kultivar (cultivar) og sort synonyme ord. En sort er ifølge internasjonale regler en betegnelse for planter som i kultur har fått visse karakteristiske egenskaper av morfologisk (ytre), fysiologisk, cytologisk, kjemisk eller annen art; og som dermed er tydelig forskjellig fra ville planter, og som ved kjønnet eller ukjønnet formering beholder disse kjennetegn. For eksempel er buskmure ‘Goldfinger‘ (Dasiphora fruticosa ’Goldfinger’), en sort av arten buskmure (Dashiphora fruticosa).
Sortsnavn skrives med stor forbokstav og apostrof (’) foran og bak navnet og det kommer i tillegg til det vitenskapelige navnet, eks. Rosa ’Friesia’ eller Spiraea cinerea ’Grefsheim’. Sortsnavnet skal skrives og uttales i samsvar med reglene for vedkommende lands språk.
Merk at det aldri må skrives anførselstegn (doble sitattegn,”) foran og bak sortsnavnet., da det ifølge navnereglene betyr at navnet ikke er brukt på korrekt vis. Mens vitenskapelige navn i litteratur skrives i kursiv, skal sortsnavnet ikke skrives i kursiv.
Alle sorter har inntil 2008 vært ført til én art. Men innen mange slekter har det foregått en omfattende foredling mellom mange arter og sorter de siste 100-200 år. Mange av dagens sorter er derfor av ukjent eller usikker opprinnelse, og i praksis er det umulig å si hvilken art de tilhører. Derfor nyttes i dag innen flere slekter bare slektsnavn og sortsnavn, for eksempel Rosa ‘Allotria’. Av og til oppgis sortsgruppenavn i tillegg når en sort navsettes, for eksempel Clematis ’The President’ (Patens-gruppen). Dette er ment å være en forenkling for brukerne, da det ikke lenger er noen risiko for skifte av artsnavnet selv om nye kunnskaper om slektskap skulle dukke opp.
Reglene for navn for sorter eller kulturformer finnes i ”International Code of Nomenclature for Cultivated Plants” fra 1958.
Artshybrider har hybridtegnet ( liten x) mellom slekts- og artsnavnet, for eksempel alpebergaster (Aster x alpellus), som er en krysning mellom artene alpeaster (Aster alpinus) og bergaster (Aster amellus).
Slektshybrider (slektskrysninger), som er krysninger mellom planter fra to ulike slekter, har et stort X foran slektsnavnet, eks. X Solidaster (gullrisaster), som er en slektskrysning mellom slektene Solidago (gullris) og Aster (aster).
Det er ikke tillatt å bruke varemerkenavn som sortsnavn eller som erstatning for dette. På grunn av rettighets- og markedsføringshensyn, har denne regelen fort til at nye sorter innen viktige prydplantekulturer i dag blir omsatt under et varemerkenavn som ikke er et godkjent sortsnavn. Dette medfører at nye sorter får to navn, for eksempel er Rosa ‘Meiburenac’ korrekt sortsnavn, mens varemerkenavnet Rosa SwanyTM er det navnet som blir nyttet i markedsføring i handelen. Gartneren er nødt til å forholde seg til begge navn. Dersom vi ikke nytter korrekt sortsnavn, opptrer vi i strid med internasjonale navneregler, og dersom vi bare bruker sortsnavnet, kommer vi i konflikt med rettighetsreglene for varemerket. Derfor må begge navn oppgis. Hittil er varemerknavn mest vanlig i sommerblomster, roser og noen veksthuskulturer, men også andre planteskolekulturer kommer etter. Årsaken er at foredlerne ønsker å få igjen for store markedsføringsgevinster og for kostbart foredlingsarbeid, når nye sorter introduseres. Svakheten med varemerkenavn er at de kan brukes om flere sorter, mens sortsnavn i utgangspunktet gjelder for bare en sort.
Norsk Plantenomenklaturråd for Hagebruk har laget retningslinjer for utarbeiding og anbefaling av norske navn på hagebruksplanter. Men norske plantenavn varierer fra landsdel til landsdel i Norge, både på folkemunne, i litteratur og på nett. Regler for nye norske navn ses ofte på som veiledende. For eksempel har hestehov lokalnavn som leirfivel, leirkall og tælablom, mens kveke lokalt blir kalt bl.a. røyr, sjenngras og eksing.
Norske navn er etter Nomenklaturrådet for norske plantenavn”, ved May Sandved. Godt innarbeidete norske navn er for enkelte planter nevnt i tillegg til det anbefalte navnet.
På grunn av tidligere sviktende internasjonalt samarbeid, og av flere andre årsaker, begynte enkelte likevel å ta i bruk forskjellige navn på samme plante, såkalte synonyme plantenavn. For eksempel ble både Hepatica triloba og Anemone hepatica brukt som navn på blåveis. Innen norske plantenavn er det ikke uvanlig at en plante har synonyme navn. Eks. har dunbjørk (Betula pubescens), lenge hatt det synonyme navnet vanlig bjørk.
Latin var romernes språk, og opprinnelig var det språket i det romerske landskapet Latium, derav navnet. Selv om latin er et utdødd språk, har det hatt stor påvirkning på mange levende språk, og brukes fortsatt i akademiske miljøer. Alle romanske språk, blant annet spansk og italiensk, nedstammer fra latin, og mange latinske ord finnes i norsk. ”Kirkelatin” er fremdeles det formelle språket i den katolske kirke.
I det latinske språk finnes mange uttaleregler. De vitenskapelige eller botaniske plantenavnene skal uttales etter reglene for latin, selv om de ofte har sitt opphav i andre språk, som for eksempel gresk. Her vil vi bare ta med noen få sentrale uttaleregler.
Reglene som er omtalt her brukes i land med germanske språk, for eksempel tysk, svensk, dansk og norsk. Siden ulike verdensspråk har forskjellige regler og tradisjoner, finnes det ingen internasjonal fasit for hvordan botaniske navn skal uttales. I Frankrike uttales botaniske navn som om de skulle være franske og engelskmenn og amerikanere har sine egne måter å uttale navnene på.
