Formering av planter
Roser trives best på en lun, lys og solrik vokseplass som er mest mulig skjermet for vind. Selv om flere rosesorter, mest buskroser, vokser bra på steder med noe skygge, så blir veksten bedre, blomsterrikdommen større og blomstringen varer lengre på solrike og lune vokseplasser. En slik vokseplass gir også rosene bedre motstandsevne mot sjukdommer og overvintringsevnen øker. Derfor anlegges ofte rosebed på sørsiden av hus og vegetasjon. Her er lysforholdene best og lufttemperaturen høyest. Det er viktig å hindre at røtter fra trær og busker trenger inn i rosebedet. Disse vil ta mye næring fra jorda, og blomstringen og trivselen hos rosene blir dårligere.
Roser krever en god jord, det vil si dyp nok jord som er godt drenert og som ikke er for ensidig sammensatt. Med ensidig sammensatt jord menes ren sandjord, leirjord eller humusjord (myrjord). En blanding av disse jordtypene gir en utmerket rosejord. Sand i jorda øker temperaturen og dreneringsevnen, mens mold, humus og litt leir har stor evne til å holde på vann og næring. Skarp jord (sand) og stiv leirjord forbedres med tilsetning av kompost, godt omsatt husdyrgjødsel eller veksttorv. Kompostert husdyrgjødsel og tørka hønsegjødsel har et forholdsvis høgt næringsinnhold, og bør helst blandes inn i jorda før planting. Ved å blande inn husdyrgjødsel tilføres jorda liv i form av store mengder mikroorganismer som er viktig for nedbryting av organisk materiale og frigjøring av plantenes næringsstoffer. Særlig viktig er slik tilførsel av mikroorganismer om jorda er undergrunnsjord som er nylig blottlagt.
De ulike rosegruppene har ulike krav til jorddybde. Størst krav til jorddybden har stilkroser og klatreroser, hvor det anbefales en jorddybde på ca 60 cm. Anbefalt jorddybde til klaseroser er 40-50 cm, mens buskroser og de fleste bunndekkerosene greier seg med 25-35 cm jorddybde.
De fleste roser krever jevn næringstilførsel gjennom hele vekstsesongen. I praksis betyr det at grupperoser, remonterende klatre- og buskroser bør gjødsles både om våren og på sommeren. I nedbørrike strøk og i nedbørssomrer kan det være behov for to overgjødslinger om sommeren, foruten vårgjødslingen. De nevnte rosegruppene produserer nye blomster gjennom hele veksttida, og dette krever regelmessig og mye næring. Klorfri fullgjødsel i mengder på 70-100 g/m2, alt etter jordart og sted, kan være en passende vårgjødsling for klase- og stilkroser, samt remonterende busk- og klatreroser. Vårgjødslingen må suppleres med en overgjødsling på sommeren med 20 g kalksalpeter eller 30 – 40 g klorfri fullgjødsel per kvadratmeter. Kalksalpeter bør ikke brukes etter midten av juli, da sterk sensommervekst kan gi en dårlig utmodning og overvintring av planten. Engangsblomstrende roser trenger mindre gjødsel. Hos sortsgruppene med engangsblomstrete buskroser er det stor variasjon i behovet for gjødsel. Rådet som gis er at vi studerer veksten og gjødsler etter den.
Roser liker ikke sur jord og de trives best i jord med pH (surhet) mellom 6 og 6,5. Sur jord, f.eks. ren myrjord, må kalkes før planting. Bruk for eksempel dolomittkalk eller kalksteinsmjøl til kalkinga.
Den beste plantetid for roser er, så tidlig som mulig om våren, mens det er god fuktighet i jorda, men etter at den verste frosten er over. Dermed får plantene en lang sommer å etablere seg på, slik at de er godt rustet til å tåle vinteren. Ved høstplanting vil det ofte gå ut en del planter om vinteren, men plantene blomstrer imidlertid litt tidligere første året etter høstplanting enn etter vårplanting. Minst er risikoen ved høstplanting på Sør- og Vestlandet.
Roser som er dyrket i kar (CO), har alt utviklet et rotsystem i karklumpen, og kan i praksis plantes hele sommeren. De fleste roser selges i dag som karplanter.
Planting av roser
Når roser skal plantes er det viktig å spa opp et romslig plantehull. Dermed blir det rom for litt veksttorv eller annen ”god jord” rundt røttene til planten. Veksttorv som er i handelen, er gjødslet og kalket hvitmosetorv. Kalk og gjødsel ved planting bør blandes godt inn i jorda i plantehullet. Husk at gjødsel direkte på røttene svir og ødelegger rothårene som skal ta opp næringa fra jorda. Kalk har liten evne til å bevege seg i jorda, og bør derfor blandes inn i jorda ved planting.
Ved planting av nye roser i jord hvor det har vokst roser ei tid, bør den gamle jorda fjernes og erstattes med ny frisk jord. Dette gir raskere etablering og bedre vekst hos de nye rosene. Kardyrkete roser kan plantes uten noen flere forberedelser. Men barrotroser må rotskjæres før planting. Skadde og tørre rotgreiner skjæres bort og lange røtter skjæres tilbake til ca. 25 cm. Vær nøye og pass på at røttene ikke ligger og tørker i sol og vind mens vi forbereder plantinga. Rothårene på røttene tåler lite direkte sol og tørke før de ødelegges Roser med røtter som har tørket før planting vil vokse og overvintre dårligere. Barrotroser kan godt få ligge en til to timer i vann før planting. Dypp hele planten ned i vannet. Barken på rosene skal være helt glatt før planting. Nedskjæring av de overjordiske greinene kan med fordel vente til etter plantinga. Dermed har vi noe å holde i under plantinga.
Roser formeres med poding. En podet plante består i virkeligheten av to planter, en grunnstamme som utgjør rosens rotdel og en sort som podes inn i grunnstammen like ved rothalsen. Sorten, som bærer rosens navn, utgjør roseplantens blomster og andre overjordiske deler. På det stedet hvor sorten podes eller settes inn i grunnstammen, vil det etter sammenvoksingen dannes en fortykkelse på rothalsen eller stammen, som vi kaller podestedet. Hos den nye roseplanten vil podestedet være plantens svake punkt med tanke på frost og overvintring. Når en rose dør etter en vinter, skyldes det nesten alltid at podestedet har tatt skade eller er ødelagt av frost. Derfor må vi ofre podestedet ekstra oppmerksomhet både ved planting og vinterforberedelser.
Roser krever dyp planting. De skal plantes så dypt at podestedet er godt under jordoverflata, helst 10 cm under overflata. Dette hindrer uttørking og verner podestedet mot frost. Et nyttig tips ved planting er at når plantehullet er gravd opp og planten er plassert i plantehullet, så fylles hullet bare 3/4 fullt med jord, som tråkkes fast til rundt røttene. Hullet fylles så helt opp med vann. Når vatnet har sunket ned fylles så resten av hullet med jord. Rikelig vatning ved planting er viktig for roser. Roser må også vannes i tørkeperioder, oftere om jorda er godt sandholdig.
Planteavstanden varierer i de ulike rosegruppene. Grupperosene med klase- og stilkrosene plantes oftest med 40-50 cm mellom plantene, mindre buskroser 60-70 cm og større buskroser 100 cm eller mer. Klatreroser bør ha 150-200 cm avstand.
Roser er den gruppen av våre treaktige grøntanleggsplanter som har dårligst overvintringsevne. Men det er stor forskjell på rosegruppene. Grupperoser, særlig stilkroser og enkelte klatreroser, har dårligste overvintringsevne, mens buskrosene er de mest herdige. Derfor er det mange som prøver å hjelpe rosene med overvintringa. Her nevnes kort noen enkle tiltak.
Som nevnt under planting er en dyp planting en slags forutsetning for god overvintring. Podesteder er og blir rosenes svake punkt med tanke på overvintring. For ytterligere å verne podestedet brukes hypping av torv eller jord opp omkring de nederste deler av plantene før telen går. Podestedet blir dermed mindre utsatt for barfrost.
Dekking med granbar kan være et godt vern mot vårsol og tidlig knoppsprett. Granbargreinene kan med fordel settes på kant mellom roseplantene, i stedet for å legges over roseplantene. Dermed vil stillestående luft mellom plantene isolere mot kulde. Husk at baret må få ligge i bedet inntil telen har gått ut av jorda og jordtemperaturen er blitt så høy at rota er i funksjon.
Grovmasket strie kan være et godt vern for klatreroser på vegg mot vårsol fra februar / mars til nattefrosten er over. Dersom plassen tillater det, kan slyngroser løsnes fra veggen og bøyes ned og dekkes med granbar eller lignende på bakken. Snødekke er det aller beste vern.
Høye roser, særlig remonterende sorter, kan få brekkskader om vinteren i snørike områder. For å bøte på dette er det blitt anbefalt fra noen å klippe bort en del av greinene om høsten for å hindre snøbrekk. Men danske erfaringer tyder på at frosten lettere følger saftstrømmen inn i planten på avskårete greiner, og dermed økes tilbakefrysingen. Derfor kan det være like greit å unngå høstklipping av roser.
