Navn på planter
Klimasoner er en rettesnor i arbeidet med å bestemme herdigheten til flerårige planter.
Klimasonebegrepet er utarbeidet med tanke på å forutsi herdigheten til flerårige planter, det vil si å beskrive plantenes evne til å tåle de klimatiske forhold vinters tid på et bestemt sted. Norge deles inn i 8 klima- eller herdighetssoner, fra H1 til H8. Planter med hardførhet H8 kan plantes i alle soner, mens en plante i for eksempel sone H4 kan plantes i sonene H1 til H4.
Klimasonesystemet ble først utviklet i Sverige i 1961, og Norge begynte å ta det i bruk for enkelte distrikt i 1965. Begrepet flerårige planter omfatter alle treaktige planter, løk- og knollvekster og stauder. Treaktige planter, som også kalles lignoser (cellulosestoffet lignin avstiver greinene), omfatter busker, klatreplanter, løvtrær, nåletrær, roser, bærbusker og frukttrær.
Klimasonekartet for Norge ble utarbeidet av Norsk Hageselskap. Se bilde av deres kart til venstre. Et godt kart over fylkesvise klimasoner finnes også hos Eliteplanter Norge SA (eplante.no).
Sone 1 (H1) dekker varme og lune steder på kysten av Sørlandet og Sør-Vestlandet fra Rogaland til Sognefjorden, foruten spredte lokaliteter langs kysten opp til Møre. Det må nevnes at hele Danmark og store områder i Sør-Sverige hører til denne sonen.
Sone 2 (H2) dekker områder nær kysten, men som ligger innenfor skjærgården fra Risør til Sognefjorden.
Sone 3 (H3) dekker områder som ligger nær kysten i Oslofjorden. Videre omfatter sonen områder i et belte innenfor og utenfor sone 2 fra Risør til Sogn, samt et belte innenfor den værharde kysten nordover til Kristiansund.
Sone 4 (H4) dekker de beste områdene i lavlandet på Østlandet i et bredt belte innenfor sone 3 fra Telemark til Nord-Hordaland, samt område i de indre fjordene fra Sogn til Nord-Trøndelag. I tillegg omfatter sonen små ytre kystområder i Møre og Romsdal.
Sone 5 (H5) dekker det meste av lavlandet på Østlandet og nedre del av dalførene på Østlandet og Sørlandet, samt små lommer i indre fjordstrøk på Vestlandet og ytre kyststrøk av Sogn og Fjordane. I tillegg dekker sonen det meste av lavlandet i Trøndelag og ekstra lune steder i Nordland.
Sone 6 (H6) dekker midtre del av dalførene på Østlandet, små områder i midtre til øvre del av Sørlandet og Vestlandet, et bredere felt av lavlandet i Trøndelag og områder innenfor den harde kyststripen i Nordland og nordover til Troms.
Sone 7 (H7) dekker øvre del av dalførene i Sør-Norge, ytre kystområder og nedre del av dalførene i Nordland, en større del av indre kyststrøk og lavere områder i innlandet til Troms, samt lune bygder i det sørlige og østlige Finmark.
Sone 8 (H8) dekker fjellbygdene i hele Norge, ytre kyststrøk i Troms og det meste av Finmark.
Klimasonesystemet betraktes kun som en rettesnor med tanke på en plantes herdighet, men det gir ingen vekstgaranti. Likevel er det sikrest å plante i tråd med klimasonen.
I Norge varierer klimaet mye mange steder fra år til år, og hver klimasone har store lokale klimavariasjoner innen korte avstander. Hovedårsakene til lokale klimavariasjoner er flere. Klimasonene er trukket på tvers av dalføre og fjordarmer, og de gjelder mest de
lavere, tettbebygde strøk hvor de fleste registreringene er gjort. Klimasonekartet har for grovt rutenett til at det får med seg slike lokale variasjoner. Videre er det store klimavariasjoner mellom innlandsklima og kystklima. Klimasoneinndelingen passer bra for innlandet, men mindre bra for kystplanter.
En annen svakhet med klimasoneinndelingen er at for eksempel sone 7 og 8 i Nord-Norge ikke er det samme som tilsvarende klimasoner i fjellet i Sør-Norge. Daglengda er nemlig forskjellig i landsdelene. Endelig tar klimasonekartet ikke hensyn til hellingsretning, vind og nedbør.
Planter som vokser på ett bestemt sted (geografisk område) gjennom noen generasjoner vil tilpasse seg vekstforholdene på stedet. Det oppstår det vi kaller klimaraser eller provenienser. Andre ord som brukes for klimarase er herkomst, geografisk opphav og økotype. Bjørk, or, tindved, sitkagran og flere gras, er eksempler på planter som utvikler klimaraser. Ofte er dette planter som på sitt heimsted vokser over et svært vidt område. Men langt fra alle planteslag utvikler klimaraser. For mange av våre prydplanter vet vi enda for lite med tanke på dannelse av klimaraser.
Ved dannelsen av provenienser er både klima, jordsmonn og konkurranseforhold mellom plantene avgjørende. Men klimafaktorene betyr mest.
Bruk av klimatilpassa plantemateriale med kjent opphav og dokumenterte egenskaper er av stor betydning for å lykkes med å lage gode grøntanlegg. Her er E-planter viktig for planteslag hvor disse finnes. Det er spesielt viktig i et land som Norge med store klimavariasjoner fra sør til nord og fra kyst til fjells. Kjennskapet til proveniens har også stor betydning ved planting av skog.
Kystområdene våre har et mer varierende klima enn innlandet. Mye og varierende vind, høy luftfuktighet og relativt mye nedbør, er normalt ute ved kysten.. Klimaet preges av relativt lange, kjølige somrer og milde vintrer.
Gode kystplanter må tåle vind mer varierende styrke og salt i lufta og jorda. Videre må sikre kystplanter ha en såpass lang vinterhvile som gjør at de tåler store temperaturvariasjoner i vintermånedene uten at de lokkes i gang med veksten for tidlig og tar skade i en etterfølgende kuldeperiode. Det er mest blomsterknopper det går utover.
Det er ikke umulig for klimasonesystemet å gi uttrykk for variasjonene ved kysten. Derfor er det vi angir ulike klimasoner for enkelte planter i innlandet og ved kysten. Et planteeksempel er brudespirea (Spiraea x cinerea ‘Grefsheim’), som har fått klimasone H7 i innlandet (H7i) og H5 ved kysten (H5k).
Husk at ved å plante smart, ved for eksempel å plante på en lun plass, forbedre jorda eller ved å lage litt ekstra le, så kan klimasonen «forbedres» med en til to klimasoner.
I «Planteportalen» er viktige kystplanter beskrevet med omtale av vekstbetingelser og bruksområder.
