Vi bruker cookies for å gjøre din opplevelse av nettstedet så bra som mulig. Ved å bruke dette nettstedet samtykker du i vår bruk av cookies.

Plantenes røtter og stengler

Røtter hos planter

Hovedtyper av rotsystem

Røtter hos plantene har svært ulik utforming, og vi sier derfor at plantene utvikler ulike rotsystem. Selv om det finnes mange rottyper, er det vanlig å si at vi har to hovedtyper av røtter: 1) hovedrot med sidegreiner og 2) knipperot.

    Hovedrot med sidegreiner

     Etter frøspiring utvikler frørota seg til en hovedrot med siderøtter. Etter hvert dannes et rotsystem som hos store trær kan strekke seg over et stort areal. Slike røtter er vanlig hos nakenfrøete planter (nåletrær) og tofrøbladete planter.

Dersom hovedrota er oppsvulmet på grunn av opplagsnæring, blir den kalt

ei pålerot. Furu, gulrot og løvetann har pålerot.

Hovedrot med siderøtter

Knipperot (trevlerot)

Hos planter med knipperot dør frørota tidlig og erstattes av en knippe med jevntykke røtter (birøtter), som vokser ut fra grunnen av stengelen. De nye knipperøttene vokser ut fra såkalte adventivknopper. Knipperot er vanlig hos enfrøbladete planter som gras, løkvekster og or

Knipperot

 

Spesielle rottyper

Adventivrøtter er røtter som plutselig vokser fram fra knopper på en ferdig utviklet plantedel, mest fra røtter og stengler, men også fra blad. Evnen planter har til å danne adventivknopper brukes i den vegetative formeringen av planter, ikke minst i stiklingsformering. Et eksempel er jordbærplanten, hvor nye planter dannes fra adventivknopper på utløperne.

Jordbærplante med utløper

Rotskudd (rottæger) er lange røtter som vokser horisontalt og nedover i jorda. På rotutløperne kan det dannes adventivknopper som gjør at det utvikles nye skudd, såkalte rotskudd (også kalt lysskudd). Rotskudd er vanlig hos bringebær, hos flere løvtrær, bl.a. hos osp (Populus tremula) og hos busker som rognspirea (Sorbaria), snøbær (Symphoricarpos) og sandtindved (Hippophaë). Også mange av våre rotugras sprer seg med rotskudd, for eksempel hestehov, kveke, åkersnelle og skvallerkål.

Bringebær

Rotknoller er oppsvulmede røtter som ligner en knoll. De er enten hvileorgan eller de brukes i plantenes formering. De fleste ligger mer eller mindre i jorda, som hos for eksempel kålrot og nepe.  

Klatrerøtter (hefte- eller sugerøtter) dannes på klatrende stengler. Ved å gro fast til underlaget (fjell, mur, og ru treflater), holder de plantene fast. Bergeføy (Hedera helix), klatrehortensia (Hydrangea anomala ssp. petiolaris), klatrevillvin (Parthenocissus quinquefolia) og gullranke (Epipremnum pinnatum ’Aureus’), som er en potteplante, har alle slike røtter.

Luftrøtter dannes på overjordiske plantedeler, og som vanligvis ikke når ned til jorda. Røttene tar opp vatn direkte fra lufta. Tropiske epifytter, eks. orkidéer, har luftrøtter som henger fritt i lufta. En epifytt er en plante som vokser på en annen, uten å gjøre skade på vertplanten.

Ånderøtter er røtter som vokser rett opp fra stammen, blant annet hos planter i tropiske sumpområder. Disse har til oppgave å sikre rota oksygen. Mangrove, som vokser i vann, har ånderøtter.

 Støtterøtter, som vokser ut fra stammer, greiner og blad, i en skrå vinkel med bakken, skal støtte og holde fast plantene. Enkelte palmer og fikentrær (Ficus) har støtterøtter.

Snylterøtter vokser gjennom barken på andre planter og suger næring fra disse. De brer seg med sine egne røtter mellom ved- og silvevet i ledningsvevet hos vertplanten. Halvsnylteren misteltein (Viscum album) vokser bl.a. på lind (Tilia) med sine snylterøtter.

 

Stengler hos planter

Urteaktige og treaktige stengler

Urteaktige stengler, er stengler hos ett- og toårige planter som har en grønn farge på grunn av klorofyllet i barken som utfører fotosyntese. Vanlig stengeltype hos stauder, knoll- og løkplanter, grønnsakplanter, jordbær, gras, m.fl.

Hos grasplanter blir stenglene kalt strå. De stedene på stengelen hvor bladene vokser fram, blir kalt leddknuter (noder). Delen av stengelen mellom to bladfester, er et leddstykke  (internodium).

Stengler hos rødkløver, groblad og gras (strå)

Treaktige stengler (vedstengler) er stengler som lever i flere år. De er stive og harde med en kraftig vedsylinder, og de kan ha et korklag ytterst, som hos trær.

Stenglene avstives etter hvert av et vedstoff som heter lignin. Slike flerårige, treaktige planter kalles derfor lignoser. I naturen finnes ulike former av vedstengler, fra ugreinete palmestammer, nåletrær med et gjennomgående toppskudd, bredkronete løvtrær til busker med krypende greiner.

 Overjordiske og underjordiske stengler.

Overjordiske stengler, som alltid vokser ut ovenpå jorda, er enten urteaktige eller treaktige. Krypende, urteaktige stengler, for eksempel hos jordbær og krypsoleie, kalles utløpere (stoloner, renninger, tæger). På utløperne utvikles nye røtter og skudd fra adventivknopper.

Underjordiske stengler, som alltid vokser ut nede i jorda, blir ofte kalt røtter. Men en stengel har blad eller merker etter blad, noe en rot aldri har. Krypende, underjordiske stengler kalles rhizom. Disse kan ha spesielle funksjoner i planten, som for eksempel å lagre opplagsnæring, eks. hos kveke, hvitveis og liljekonvall.

Kveke (Elytrigia repens)

 

 Spesielle stengeltyper

Løk, er en spesiell stengel hvor tykke, kjøttfulle, næringslagrende blad sitter festet på en kort stengel som kalles løkkake. Fra løkkaken utvikles nye blad- og blomster-anlegg, og på undersiden av den dannes adventivknopper, som blir til løkens røtter. Ytterst er løken dekt av skjellaktige, brune blad, løkskjell, som faller av.

Løk

 Tulipan (Tulipa), påskelilje (Narcissus pseudonarcissus), pinselije (Narcissus poeticus), lilje (Lilium) og kepaløk (Allium cepa), danner alle typiske løker.

 

Knoll – en kort og oppsvulmet plantedel med ensartet masse, som består av opplagsnæring. Nye skudd utvikles oftest fra knollens øvre del. Knollen kan være en rotknoll, som hos kålrot, eller en stengelknoll, som hos krokus og iris. Potet er en underjordisk stengelknoll, som dannes på stengelutløpere hos plantene. Når lengdeveksten hos stenglene stopper opp, svulmer stengelspissen opp, og det dannes stivelsesrike stengelknoller (eks. potetknoller).

             Rotknoll (krokus) og stengelknoll (potet)

 

Knopper og skudd

Knopper er anlegg til skudd, som enda ikke er utviklet. Toppknopper dannes i stengelspissene, mens sideknopper dannes i bladhjørnene.

Skudd er i botanikken en stengeldel med blad. Men i dagligtale brukes ofte skudd om siste års lengdetilvekst av greinene hos flerårige planter. I praksis betyr ordet kvist det samme som skudd, men kvist brukes om skuddene etter at de er avmodnet og blitt treaktige.

Skudd hos lerk (Larix) og furu (Pinus)

Hos mange treaktige planter (lignoser), bl.a. frukttre, lerk (Larix) og furu (Pinus), finner vi 2 hovedtyper av skudd, langskudd og kortskudd.

Langskudd, er bærere av plantenes blad og står for den vegetative lengdeveksten hos plantene. På langskuddene er det ofte stor avstand mellom bladfestene.

Kortskudd er bærere av plantenes blomster og frukter. De er ofte korte, litt sammentrykte skudd med få blad. Fruktdyrkerne kaller ofte kortskuddene for fruktsporer.

Omdannete skudd, er en tredje type skudd hos treaktige planter. Skudd på planten kan omdannes til bl.a. slyngtråder, som hos klatrevillvin (Parthenocissus) eller vedtorner, som hos hagtorn (Crataegus) og slåpetorn (Prunus spinosa).

Slyngtråder hos klatrevillvin  og vedtorner hos slåpetorn

 

Torner hos planter

Torner er spisse, stive utvekster som skal verne planten mot dyr. Planter som vokser på tørre steder har oftere torner enn planter som trives på en fuktig vokseplass. Ofte dannes torner ved at ulike plantedeler omdannes til andre funksjoner. Hovedtyper av torner er bladtorner, barktorner, ørebladtorner og vedtorner.

Bladtorner er omdannete blad. Eks. hos høstberberis (Berberis thunbergii)

 Bladtorner hos Berberis

 

Barktorner er omdannet stengelbark. Eks. hos roser (Rosa).

 Barktorner hos rynkerose (Rosa rugosa)

Ørebladtorner er omdannete øreblad. Eks. hos sibirertebusk (Caragana arborescens).

                              Ørebladtorner hos sibirertebusk (Caragana arborescens)

Vedtorner (greintorner) er omdannete greiner. Eks. hos hagtorn (Crataegus).

                                     Vedtorner hos amerikahagtorn (Crataegus intricata)

 

Hår hos planter

Hår er små, tynne utvekster på overflata av rot, stengel, blad, blomst eller frukt hos plantene. Oppgaven til hår varierer fra plante til plante. Viktige typer hår er:

Dekkhår er luftfylte hår som derfor synes hvite. De har som oppgave å hindre fordamping (transpirasjon) fra planten ved at de lager ”vindstille” rom ved overflata.

Hovedtyper av dekkhår er a) stjernehår og b) dekkhår.  

  1. Stjernehår som sitter fast med en stilkcelle og som har en stjerneformet forgreining i et plan parallelt med overflata, Planter i korsblomstfamilien og slekta lind har stjernehår.  
  1. Skjoldhår hvor hårgreinene er sammenvokst til et skjold, finnes eks. hos sølvbusk (Elaeagnus) og tindved (Hippophäe).  

Kjertelhår, som har et hode som skiller ut eteriske oljer, harpiks og lignende. Er vanlig hos bl.a tomat og hassel (Corylus).

 Kjertelhår hos tomat

 Brennhår, eks. hos stornesle (Urtica dioica), har et flaskeformet hode, som ved berøring brekkes av og en hul spiss som trenger inn i huda, før væsken i håret pumpes inn i såret. Væsken inneholder syre.

 

                      Brennhår hos stornesle (Urtica dioéca)

 

 Rothår, er utvekster på røttene, som har til oppgave å ta opp vann og næring fra jorda.

 

Les også

Savner du en plante?

Kontakt oss