Vinteriris

Plantebeskrivelse

10-15 cm høy, flerårige, knollvekst med en liten knoll med kjøttfulle røtter. Smale, grunnstilte, grågrønne, graslignende blad som forlenges opptil 30 cm etter blomstringa.

I april kommer intenst gule, honningduftende blomster med små brune eller grønne flekker. Hver blomst er 3-tallig med 6 kronblad, hvor de ytterste er bøyd nedover og de innerste er opprette og noe bøyd mot hverandre. Frukta er en kapsel med 3 rom.

Vekstkrav og klimasone

Vinteriris trives best i en godt drenert, men jevnt fuktig, kalkrik, næringsrik, sandblandet moldjord, på en solrik eller skyggefull vokseplass. Ideelt sett bør jorda være fuktig om våren og tørr om sommeren.

Iris danfordiae tilrås plantet til klimasone H4-3.

Bruksområder

Vinteriris egner seg godt i tørre rabatter om sommeren, i fjellhager, steinbed og langs varme murer, samt i kukker og kar. Planten er en god snittblomst.

Planting og stell av knollene

Plantetid for knollene er så snart den er å få kjøpt om høsten i september-oktober.

Anbefalt plantedybde på ca. 5 cm, og med samme avstand mellom knollene.

Det er viktig at jorda holdes så tørr som mulig etter blomstring når bladene begynner å visne. Om vinteren anbefales vinterdekking med granbar eller lignende.

Allergi- og giftfare

Ingen kjente rapporter om skadevirkninger ved dyrking av Iris-arter og sorter foreligger. Men de aller fleste artene i slekta er giftige i alle plantedeler, og spising forårsaker alvorlige forstyrrelser i mage og tarmer. Plantesafta inneholder hud- og slimhinneirriterende stoffer. Smaken er svært skarp, men en viss risiko er det om barn leker med de agurklignende fruktene. Men registrerte forgiftningstilfeller er sjeldne. Endelig kan duftende sorter av snittblomster forårsake problemer for duftoverfølsomme personer. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.

Formering

Vinteriris formeres med fradeling av sideknoller om høsten.