Bokharairis

Plantebeskrivelse

20-50 cm høy, flerårige knollvekst med en liten knoll med tykke, oppsvulmede røtter (ligner purre). Grunnstilte, bueformete, renneformete, 20 cm lange og 3-4 cm brede blad med en glinsende grønn overside og lyse kanter. Stenglene er helt dekt av blad og blomstene utvikles i de øverste bladhjørnene.

På hver stengel sitter det inntil sju, duftene, tofargete gule og hvite blomster. Blomstring: april-mai. Frukta er en 3-rommet kapsel.

Vekstkrav og klimasone

Bokharairis trives best i en dyp, næringsrik, sandrik moldjord på en relativt tørr, lun og varm vokseplass.

Iris bucharica tilrås plantet til klimasone H3.  Den kan klare seg gjennom vinteren langs kysten nord til Trøndelag.

Bruksområder

Bokharairis egner seg godt som en rabattplante i fjellhager og andre relativt tørre steder. Dessuten kan den dyrkes i potter og kar. Hjorten liker ikke planten da den er giftig. Planten tiltrekker seg insekter og fugler.

Planting og stell av knollene

Plantetid for knollene er så snart den er å få kjøpt om høsten i september-oktober.

Anbefalt plantedybde på 5-8 cm, og med planteavstand 5-6. Selve løken skal stå i sand. Planten bør få stå i ro på vokseplassen noen år. En flytting eller deling bør skje om høsten. Det anbefales vinterdekking med granbar eller lignende.

Allergi- og giftfare

Ingen kjente rapporter om skadevirkninger ved dyrking av Iris-arter og sorter foreligger. Men de aller fleste artene i slekta er giftige i alle plantedeler, og spising forårsaker alvorlige forstyrrelser i mage og tarmer. Plantesafta inneholder hud- og slimhinneirriterende stoffer. Smaken er svært skarp, men en viss risiko er det om barn leker med de agurklignende fruktene. Men registrerte forgiftningstilfeller er sjeldne. Endelig kan duftende sorter av snittblomster forårsake problemer for duftoverfølsomme personer. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.

Formering

Bokharairis formeres  med en fradeling av sideløker om høsten.