Estragon

Botanisk beskrivelse

50-120 cm høy, flerårig, velduftende, halvbusk som sprer seg med korte, underjordiske utløpere. Tallrike forgreinete stengler med smale, glatte, 2-4 cm lange, litt tannete, spisse blad. Velduftende halvbusk med mørkegrønt, findelt bladverk. Små, gulhvite blomster som sitter i små klaser i toppen av stenglene, om høsten. Planten har en fin, aromatisk anissmak.

Hovedsorter av estragon

Fransk estragon (Artemisia dracunculus ‘Sativa’) (sativa = dyrket)

50-100 cm høy plante med en buskaktig vekst på grunn av tallrike, opprette stengler som sitter tett sammen og mørkegrønne blad. Selv om planten blomstrer så danner den ikke frø. Derfor må fransk estragon formeres med stiklinger eller ved rotdeling. Klimasone H3-4.

Planten har en mild smak av anis med et hint av lakris. Sorten anses som et finere krydder enn russisk estragon, som har mindre og dårligere smak. Fransk estragon har en særegen duft og litt syrlig, krydret og varm smak som utvikler seg i munnen. Først er den noe bitter, deretter kommer anissmaken fram.

Russisk estragon (Artemisia dracunculus ‘Inodora’) (inodora = uten lukt)

Planten som kommer opprinnelig fra Sibir, er en 100-120 cm høy, opprett, sterkvoksende halvbusk med mørkegrønne, avlange blad. Botanisk sett er den ellers lik fransk estragon i bygning. Den har mindre aroma enn fransk estragon, og det er bare fransk estragon som har særlig verdi som krydderurt. Planten er mer herdig enn den franske sorten, og den tåler vårt nordiske klima. Den er enkel å dyrke og den formeres med frø. Klimasone H5-6.

Vekstkrav

Estragon trives i de fleste typer jord. Men urten trives best i en jevnt fuktig, næringsrik, sandblandet moldjord på en solrik vokseplass. Den tåler dårlig våt og kald jord.

Historie

Estragon er blitt dyrket i Europa siden 1500-tallet, og kom til Norge noe seinere, trolig med munker og korsfarere. Planten finnes forvillet over store deler av Europa og Nord-Amerika.

I Middelalderen ble det hevdet at uttrekk av de slangelignende røttene av estragon kunne skremme vekk drager og kurere slangebitt (dracunculus betyr «liten drage»).

Innen folkemidisinen er estragon blitt brukt blant annet mot dårlig fordøyelse, og som et beroligende og appetittfremmende middel.

Bruk

Blad av fransk estragon, som kan høstes gjennom hele sesongen, har en særegen smak av anis og lakris. Fransk estragon er en hovedingrediens i bearnaisesaus. Videre brukes krydderet i dressinger, sauser, supper, omeletter, sennep og eddik, og alene gir den god smak i salater, lyse sauser, egg- og fiskeretter. Fløtesaus til kalvekjøtt krydres med estragon, og urten anbefales i rørt smør til artiskokker og bakte poteter. Dessuten passer urten også til fjærkre, farser, hakket kjøtt, kokt fisk, risretter, omeletter, asparges og krabber.

Selv om estragon hovedsakelig anvendes for å smaksette mat, blir urten enkelte ganger også brukt medisinsk. Estragon brukes i form av uttrekk, pulver eller tinktur for å stimulere appetitten, motvirker dårlig fordøyelse, luftplager og hikke. På samme måte som mange andre urter, virker estragon både oppkvikkende og beroligende på samme tid, og kan brukes for å fremme søvnen. Endelig har estragon vanndrivende, avførende og svakt menstruasjonsregulerende virkning, og en te av urten kan drikkes ved nyreplager, vatersott (ødemer), revmatiske ledd og forsinket menstruasjon. I tillegg kan urten bidra til å fjerne innvollsorm.

Allergifare

Siden estragon blomstrer relativt sjelden i våre krydderhager, er det liten risikon for personer med pollenallergi. Rapporter om plager i forbindelse med hobbydyrking er ikke kjent. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.

Formering

Fransk estragom formeres med deling og stiklinger, og selges vanligvis i potter, men også avskåret i pakker. Russisk estragom formeres med frø.