Kvann

Botanisk beskrivelse

100-200 cm høy, flerårig (sjeldnere 2-årig), urteaktig plante med en hvit, tykk, loddrett jordstengel som ender i en tykk hovedrot med tykke rotgreiner. Kraftige, opprette, snaue, hule, lysegrønne stengler med dobbeltfinnete, spissflikete blad som er grovtannete med store, oppblåste bladslirer. Hele planten har en sterk lukt og en skarp, krydderlignende smak. Av underartene har strandkvann skarpest smak.

Grove, glatte og rørformete blomsterstengler med bleke, hvite/grønngule blomster som sitter i store, kuleformete skjermer som mangler storsvøp. Blomstring i juli. Men planten trenger ofte flere år før den begynner å blomstre. Etter blomstring dannes avlange, gule, 2-delte spaltefrukter med frø.

Vekstkrav og klimasone

Kvann stiller ingen spesielle krav til jordsmonnet, men den trives godt i en veldrenert, men jevnt fuktig, godt sandholdig, svakt sur eller svakt basisk moldjord i sol og halvskygge.

Angelica archangelica tilrås plantet til klimasome H8. Det vil si at den kan plantes over store deler av landet vårt.

Historie

Kvann er en gammel kulturplante helt fra antikkens tid, som har vært brukt som krydder, grønnsak og medisinplante. I Gulatingsloven er egne kvanngårder (kvannåkre) fra Middelalderen beskrevet. Planten er omtalt i de gamle norske kongesagaene, blant annet i Snorres saga, der Olav Tryggvason byr dronning Tyra en kvannstilk for å blidgjøre henne. I gamle saga forbindes planten med englekrefter (derav navnet) mot pest, onde ånder og trolldom. Både hos samer og inuitter på Grønland har kvann vært en svært viktig del av kostholdet, ikke minst på grunn av innholdet av C-vitamin.

Bruk

Av kvannplanten brukes både stengler, blad, blomster, røtter og frø til mat og drikke. Stilker som skal brukes i matlaging, høstes i april-mai. Kvannstengler kan spises rå, kokt eller stekt etter at det ytterste «skinnet» er fjernet. Den helt unge stengelen er en delikatesse før den begynner å strekke seg. Bladene høstes i mai eller juni før planten begynner å blomstre. Blomstene har samme smak, men er søtere.

Røtter og rotstokker som skal brukes graves opp sent på høsten da de er mest bitre, før de legges til tørking. De beholder kraften i mange år. Fra røtter og rotstokker utvinnes en eterisk, blekgul olje.

Fra frøene utvinnes en nesten fargeløs olje, som har en friskere og mer krydret duft. Frøene nyttes som brennevinskrydder. Frøet brukes ved fremstilling av vermut og likører, blant annet chartreuselikør i Frankrike.

Kandisert (sukkerbehandlet) kvann brukes som smakstilsetning og pynt i desserter, bakverk og godterier. Kandisert kvann har en søt, men frisk anisaktig smak. Biter av stengelen kan kokes sammen med rabarbra til syltetøy eller grøt. Da trengs det nesten ikke noe sukker for å få bort den bitre smaken.

I medisinsk sammenheng hevdes det at massasje med kvannolje hjelper mot reumatisme. Tradisjonelt tas kvann mot migrene og menstruarasjonssmerter. Kvann er svette- og urindrivende, og brukes som vin, te eller brennevin ved forkjølelse.

Allergifare

Kvann kan gi hudproblemer hos enkelte disponerte personer ved direkte hudkontakt med ferske  plantedeler, siden planten inneholder eteriske oljer. Rapporter om andre helesproblemer ved hobbydyrking av dill er ikke kjent. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.

Formering

Kvann formeres med frø.