Pepperrot

Armoracia rusticana

Synonyme navn er Armoracia laphatifolia, Cochlearia armoracia og Nasturtium armoracia. Slektsnavnet Armoracia, av gresk amorakia. Navn på pepperrot hos Celsus, 30 år etter Kristus. Artsnavnet rusticana = som hører til på landet. I Sverige kalles planten pepparrot og noen engelske navn er Horseradish, Horse-radish, Red Cole, Moutade de Allemands, Great raifort og Mountain radish.

Familie Skjermplantefamilien (Apiaceae)

Hjemsted/Opphav Amoracia rusticana stammer opprinnelig fra det sørøstlige Europa og Vest-Asia. Planten er viltvoksende på steppene i Russland og Ukraina. I Norge finnes planten forvillet i Sør-Norge.

50-100 cm høy, flerårig, urteaktig plante med en tykk, kjøttfull pålerot, opprett stengel med korte og lange stengelblad og hvite, duftende blomster i forgreina klaser i brede topper, i juni-juli. Krydder- og medisinplante. Klimasone H6.

Armoracia rusticana (Pepperrot) Foto: missouribotanicalgarden.org
Armoracia rusticana (Pepperrot) Foto: promessedefleurs.ie

Botanisk beskrivelse

50-100 cm høy, flerårig, urteaktig plante med en tykk, sylindrisk og kjøttfull, 50-60 cm lang pålerot. Opprett stengel med kortstilkete stengelblad og store, avlange, stilkete, nedre stengelblad.

Hvite, duftende blomster som sitter i forgreina klaser i brede topper, i juni-juli. Frukta er en rund, 2-delt spaltefrukt.

Vekstkrav

Pepperrot trives best i en jevnt fuktig, men drenert, næringsrik, kalkholdig, godt sandblandet moldjord på en solrik plass.

Armoracia rusticana tilrås dyrking til klimasone H6, det vil si i det meste av landet.

Historie

Pepperrot er blitt dyrket i tusener av år. Opprinnelig stammer den fra tempererte strøk i Øst-Europa, men ble tidlig spredt med mennesker. Alt på antikkens tid ble den dyrket og er kjent fra det gamle Egypt så langt tilbake som ca. 1500 år før kristus.

I gresk mytologi nevnes det at oraklet i Delfi skal ha sagt til Apollon at pepperrot er verdt sin vekt i gull. Planten er nevnt av Cato (234–149 f.kr.) og hos Dioskorides (år 40–90), og vises på et av Pompeiis veggmalerier. Plinius den eldre (år 23–79) omtaler pepperrot som en medisinplante som hjelper mot isjias, mageplager, verkebyller og sårskader.

Pepperrot ble brukt som krydderplante og matplante i Nord-Europa (Tyskland, England og Norden)) helt tilbake til middelalderen..

Pepperrot kom til Norge på 1200-tallet, mest sannsynlig med munker. Planten ble brukt både som mat og til medisin.

I folkemedisin har den blitt brukt for å stimulerende på blodomløpet og være urindrivende. Dessuten skal den ha antibiotiske egenskaper, samt lindre revmatiske lidelser og ømme muskler.

Bruk

Alle deler av planta er spiselige, men den dyrkes for rotas skyld. Smaken er skarp og pepperaktig. Smaken skyldes at pepperrot inneholder en svovelholdig eterisk olje.

Pepperrot brukes gjerne raspet eller skåret i små biter i råkostsalater sammen med epler og i pepperrotkrem, sauser og supper. Pepperrotkrem er velegnet til fiskeretter. Det må nevnes at pepperrota smaker godt til kaldt, oppskåret kjøtt som roastbiff og oksestek, saltet kjøtt eller til fisk. Rota kan også tørkes og males til krydder.

Pepperrot tåler ikke varmebehandling, da blir den skarpe smaken borte, og den bør derfor tilsettes etter koking eller spises rå. Den skarpe smaken forsvinner også hvis rota ligger i vann, mens eddik bevarer skarpheten bedre.

Allergifare

Plantesafta av pepperrot kan forårsake hud- og slimhinneirritasjoner, i likhet med andre planter i korsblomstfamilien. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.

Formering

Formering skjer mest med rotstiklinger (rotbiter).