Rødsvingel

Beskrivelse av Festuca rubra

15-90 cm høyt, flerårig gras som vokser i matter eller i glisne tuer, og som har lange underjordiske utløpere. Bladene er lange og trådsmale og de henger i grasiøse buer på stråene, Rosettstilte blad som er sammenrullet i rødfargete, dunhårete bladslirer. Stengelbladene er flate. Slirehinna er svært kort (under 0,5 cm) og planten mangler bladører.

I toppen sitter llerblomstrete, rødfiolette (sjelden grønne) småaks i juni. Spisse agner og ytteragnene som er mye kortere enn småakset. Inneragnene har en 2 mm lang snerpe.

Rødsvingel deles i underarter

Rødsvingel Festuca rubra og dens slektninger er en uhyre variabel og komplisert gruppe som praktisk talt ikke er studert i Norge. Flere deler rødsvingel i 3 underarter, blant annet etter utløpernes tilstedeværelse og utforming:

     1)Veirødsvingel (Festuca rubra ssp. commutata) (Syn.: Festuca nigrescens).

       Vegrødsvingel er en flerårig, finbladet, tuedannende underart av rødsvingel som mangler utløpere. Underarten kommer opprinnelig fra Sør- og Mellom-Europa. Den regnes som stedegen i Danmark og Skåne, men i Norge regnes den som en fremmedart. Den er vanlig i veikanter.

  2)Engrødsvingel (Festuca rubra ssp. megastachya) (Syn.: Festuca rubra ssp. multiflora, Festuca diffusa og Festuca heteromalla).

Engrødsvingel er en flerårig, løst tuedannende eller mattedannende gras, med lange, underjordiske utløpere. Planten er viltvoksende i hele Norden, og den er funnet hele 1800 meter over havet. Den bredbladete fôrrødsvingelen blir ofte regnet til denne underarten.

3)Markrødsvingel (Festuca rubra ssp. rubra) (Syn.: Vanlig rødsvingel)

Markrødsvingel er en flerårig, kraftigvoksende rødsvingel med lange underjordiske  utløpere. Den er vanlig på Svalbard, Jan Mayen og Bjørnøya.

I andre Inndelinger av rødsvingel beskrives også underarter som polarrødsvingel (Festuca rubra ssp. rishardsonii), som vokser blant annet på Svalbard, og sandrødsvingel (Festuca rubra ssp. arenaria) (Syn.: Festuca arenaria), som vokser i sanddynesystemene på Sørvestlandet.

Vekstkrav og klimasone

Rødsvingel er en nøysomt gras som trives på nesten all slags jord i sol og skygge. Den vil ofte dominere grasdekket på steder med skygge, og konkurrerer godt under tørre forhold på bra næringsrik jord med en pH bør mellom 5,5 og 6,5.

Herdigheten hos sortene i de 3 underartene varierer, og følgende klimasoner angis for underartene, alt etter sorter: Veirødsvingel uten utløpere: H7-8; Engrødsvingel med lange utløpere: H6-8 og markrødsvingel med korte utløpere: H3-4.

Bruk

Rødsvingel med sine underarter har et stort anvendelsesområde.  Arten egner seg godt i blandinger med engrapp og engkvein. Men bruksområdene er forskjellig for de enkelte  underarter.

Veiirødsvingel uten utløpere (F. rubra ssp. commutata) setter ikke sideskudd, men danner et tett og godt, kortvokst grasdekke med 7-8 skudd per cm². Brukes til finplener, bruksplener, parkanlegg og golfgreener. Men Artsdatabanken har imidlertid svartlistet denne underarten med tanke på såing i veiskråninger og grasbakker, med begrunnelse for spredning i norsk natur. Rask etablering. Setter små krav til gjødsling og stell. Tåler dårlig slitasje (tråkk). Den kan klippes relativt kort, ned mot 5 mm. Flere sorter finnes til de ulike bruksområder.

Engrødsvingel med lange utløpere (F. rubra ssp. rubra) har sterkest tilvekst, er minst tett (2-4 skudd per cm²) og er mest grov i veksten av rødsvinglene. Brukes mest til ekstensive grasbakker, men enkelte sorter kan brukes til plen. De lange utløperne gjør at den anbefales brukt i sandholdige skråninger eller andre erosjonsutsatte områder, for eksempel langs badestrender. Rødsvingel med lange utløpere tåler lav klippehøyde dårligere er de uten utløpere. De fleste sortene bør ikke klippes lavere enn 10-12 mm. Små krav til gjødsling og stell.

Allergifare

Graset danner pollen, og graspollen er en såkalt «versting» for pollenallergikere

Formering

Rødsvingel spirer i løpet av 8 til 10 dager. Etableringsprosenten varierer mellom 40 og 50. Anbefalt såmengde i reinbestand er fra 1,5 til 2,0 kg per 100 m². Frøene er forholdsvis store (ca. 1 mill frø /kg). Tusenfrøvekta er 1,0-1,6 g.