Bjørnerot

Meum athamanticum

Synonyme navn er karriplante, Aethusa meum og Athamantha meum. Slektsnavnet Meum, gresk meon, navn på en skjermplante hod Dioskorides og Plinius, 70 etter Kristus. Artsnavnet athamanticum = fra Athamasfjellet i Hellas. Det norske navnet kommer av at planten ved basis har brune bladslirerester som kan minne om ragget til en bjørn. I Sverige heter planten björnrot, mens noen engelske navn er Spignel, Baldmoney, Wood spignel, Spicknel, Spikenel, Mew, Meu og Bearwort (USA).

Familie Skjermplantefamilien (Apiaceae)

Hjemsted/Opphav Meum athamanticum er opprinnelig hjemmehørende i fjellstrøk i Mellom- og Sør-Europa. I Norge er planten forvillet fra hager og avfallsplasser, og har naturalisert seg enkelte steder på Vestlandet.

30-50 cm høy, urteaktig, flerårig, tuedannende plante med en rotstokk med brune trevler, langstilkete, mørkegrønne, fint oppdelte blad og små, hvite eller blekrosa blomster i skjerm. Krydder- og medisinplante. Klimasone H7.

Meum athamanticum (Bjørnerot) Foto: promessedefleurs.ie

Botanisk beskrivelse

30-50 cm høy, flerårig, tuedannende, glatt plante med en rotstokk med brune trevler, som er rester av gamle bladskaft. Langstilkete, smale, 3-kantete, fint oppdelte, mørkegrønne blad som sitter ved basis og nederst på stenglene. Hele planten har en aromatisk, søtlig krydderduft.

Små, hvite, litt gulaktige eller blekrosa, 2-3 cm brede blomster som sitter i tette skjermer. Blomstring i juli-august. Frukta er en avlang, rødbrun spaltefrukt med grove ribber.

Vekstkrav

Bjørnerot vokser godt i de fleste jordtyper, og den trives best i en næringsrik jord som holder godt på fuktigheten om sommeren. Planter vokser godt både i sol og skygge.

Meum athamanticum tilrås dyrket til klimasone H7. Det vil si at den kan dyrkes over store deler av landet vårt.

Historie

Bjørnerot er en gammel klosterplante som antakelig kom til Norge med munker på 1200-tallet. I dag er bjørnerot lite kjent, men den brukes som en prydplante i gamle hager og tun.

Bruk

Bladene til bjørnerot har en aroma som kan minne om karri, og urten blir lokalt gjerne kalt for karriplante. Finhakkede, friske blader av bjørnerot egner seg som smakstilsetning i supper, stuinger, omeletter, potetretter, fiske-, kjøtt- og grønnsakretter, av og til som en erstatning for karri. Et grønt dryss brukes også på eggsmørbrød, ost, aspik, fiskeboller i hvit saus, frikasse, gryteretter og lyse sauser hvor man ønsker å ha karrismak. Smaken av bjørnerot minner om karri. Bladene er best tidlig på året, senere får de en bitter ettersmak.

Rota, som kan sammenlignes med kvann og løpstikke, kan kokes og brukes som en grønnsak. Men det lages også te og sprituttrekk av rota.

Innen folkemedisinen har bjørnerot blitt brukt blant annet som et middel, mot underlivsplager og for å bedre fordøyelsen. Den britiske botanikeren Nicholas Culpeper (1616 – 1654) omtalte planten som en god urt for å bedre appetitten og fordøyelsen.

Allergifare

Rapporter om helseproblemer ved hobbydyrking av bjørnerot er ikke funnet.

Formering

Bjørnerot formeres enklest ved deling av godt etablerte planter tidlig på høsten. Man kan også så frø av bjørnerot, men uten stratifisering spirer disse ofte dårlig. Derfor er det lurt å så frøene om høsten og la potten stå ute gjennom vinteren.