Vi bruker cookies for å gjøre din opplevelse av nettstedet så bra som mulig. Ved å bruke dette nettstedet samtykker du i vår bruk av cookies.

Osp

Populus tremula

Slektsnavnet Populus er det gamle latinske navnet på poppel. Artsnavnet tremula betyr skjelvende, og viser til bladene som beveger seg ved minste vindtrekk. På svensk heter treet asp, mens i England brukes mest navnene aspen og european aspen.

Hjemsted/Opphav Osp er viltvoksende over hele Europa og Nord-Asia.

Middels høyt løvfellende, rasktvoksende tre, opprette greiner, slank krone med nesten runde, skjelvende blad. Svært vindsterkt og nøysomt tre. Klimasone: H8.

  • Ospeblad (Populus tremula)

Plantebeskrivelse

15–20 m høyt, løvfellende, rasktvoksende tre med opprette greiner, slank krone og vidt, grunt rotsystem som setter mange rotskudd. Unge stammer med glatt, lys stammebark, eldre stammer med svartgrå, sprukken bark nederst. Skruestilte, brune, litt klebrige, spisse og tiltrykte vinterknopper. Osp har løs, lett og seig ved (fystikkved). Osp blir sjelden over 100 år.

Nesten runde blad med grove, ujevne tenner som danner buktninger i bladkanten. Lang, flat bladstilk som står på høykant slik at bladet vipper over og skjelver ved det minste vindpust. Gule og røde høstfarger. Særbu tre med blomster i hengende rakler før knoppsprett i april–mai. Ofte er alle trærne i en ospelund av samme kjønn. Vindpollinering. Etter blomstring faller hunnraklen hel av med frø og frøull, og er ofte skjemmende. Bladene på osp skjemmes ofte av minermøll, som lager ganger og døde felt i bladene (sølvaktige blad).

Vekstkrav og klimasone

Osp er et svært nøysomt tre som stiller små krav til jord og klima. Men som de fleste popler så trives osp best på næringsrik, god jord med bra fuktighet. Men osp vokser også bra på noe tørr sandjord og stiv leirjord. Den et tolerant med tanke på pH (pH 5-7), men liker ikke kalkjord. Trives godt på lysåpen vokseplass, men vokser også godt i skygge.

Osp tilrås plantet til klimasone H8.

Bruksområder 

Treet passer godt i skoglandskap og til revegetering. Den er et verdifullt tre på utsatte steder, da den tåler mye vind. Planteavstand: 2–4 m. Treet anbefales også brukt i veganlegg 7-8 m fra veibanen på veier med 80-90 km/t.

I Norge vokser osp vilt i hele landet, og den følger fjellbjørka som et lavt, krypende kratt opp til 1200 moh. Sammen med bjørk var den et av de første treslag som kom inn i landet etter istida (pionerplante). Siden treet har et senkerotsystem er den et tre som kan redusere eller hindre utgravinger (erosjon) på steder med løs jord. Senkerotsystemet kjennetegnes med hovedrøtter som går mer eller mindre vannrett ned i jorda, med tynnere senkerøtter som går loddrett nedover fra hovedrøttene.

Allergi og giftfare

Osp skaper få problemer for pollenallergikere. Bjørkepollenallergikere kan få moderate reaksjoner ved kontakt med pollenet. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.

Beskjæring

Osp tåler sterk skjæring, men den skjæres sjelden. Beste tidspunkt for beskjæring er om våren før veksten tar til.

Formering

Arten osp kan formeres med frø, som må såes rett etter høsting, eller med rotskudd.

Utvalgte sorter

Søyleosp ‘ErectaPopulus tremula ‘Erecta’ (erecta = opprettvoksende)

10-15 m høyt tre med søyleforma vekst med opprette greiner som ligger inntil stammen. Hanntre. Brukes i alleer, på kirkegårder og som frittstående trær i hager og parker. Planteavstand: 3-10 m. Formeres med poding og rotskudd.  Klimasone: H7.

Salix caprea ‘Kilmarnock’ Hengeselje (syn. Salix c. ’Pendula’).

1,5 – 2 m høgt tre med stamme og sterkt hengende greiner fra podestedet over bakken. Treet podes i stammehøgde. Bygningstrekk ellers og vekstkrav som for selje. Mye brukt som frittstående tre blant stauder og lave koniferer. Plantes også i store krukker. Herdighet (klimasone): H6.