Julianaberberis
Berberis julianaeEt synonymt navn er julianes berberis. Slektsnavnet Berberis er en latinisert form av den arabiske betegnelsen på frukta – berberys. Artsnavnet julianae er etter Juliana, som var kona til den tyske botanikeren Camillo (Karl) Schneider (1876-1951). I Sverige heter planten längbladig berberis, mens vanlige engelske navn er wintergreen barberry og Chinese barberry.
2-2,5 m høy, eviggrønn, opprett busk med grågule, kantete, tornete kvister, mørkegrønne blad med randtorner, gule blomster og svarte bærfrukter. Plante for en lun og varm vokseplass. Klimasone: H3.
Plantebeskrivelse
2-2,5 m høy, eviggrønn, opprett, tett busk med grågule, litt kantete kvister med 3-delte, 3 cm lange torner.
Skruestilte, mørkegrønne, stive, tykke, læraktige, elliptiske, 3-7 cm lange blad med randtorner og en lysegrønn underside. Blader som felles blir oransje eller lakkrøde før de faller av.
Gule blomster som sitter 8-15 sammen i skjermer, i mai. Blåsvarte bærfrukter med blå dogg, i september-oktober.
Vekstkrav og klimasone
Julianaberberis er en nøysom busk som trives best i godt drenert, nøytral eller svakt sur (pH5,5-7), sandblandet moldjord på en lun, varm plass. Busken krever et mildt vinterklima
Berberis julianae tilrås plantet til klimasone H3.
Bruksområder
Julianaberberis egner seg godt både som en frittstående busk og i buskgrupper. Anbefalt planteavstand i gruppe: 1-3 m. Busken er en honningplante, som fremmer dyre- og fuglelivet. Planten tåler byluft.
Allergi- og giftfare
Berberis er ingen trussel for pollenallergikere. Berberis bør ikke plantes i barnemiljøer, på grunn av buskens skarpe torner, og at blad og ved inneholder svakt giftige stoffer. Men alvorlige skader er ikke kjent. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.
Beskjæring
Julianaberberis tåler beskjæring. Beskjæring bør beskjæres om våren før veksten tar til. Beskjæring av berberis krever tykke klær og hansker.
Formering
Julianaberberis formeres med skuddstiklinger.