Sibirhagtorn

Plantebeskrivelse

7 m høy, løvfellende tre eller stor busk med utbredte, stive, noe forvridde stammer. Rødbrune kvister med røde knopper og få, opptil 3 cm lange, utstående, ørebladtorner. Unge skudd er hårete.

Skruestilte, 5-8 cm lange, brede eggformete blad med kileformet grunn og sagtannet, bladkant med 3, 5 eller 7 lapper. Bladene er håret på undersiden, særlig langs bladnervene. Rød høstfarge. Hvite blomster i tette, brede halvskjermer i juni og store, rødoransje, glassaktige steinepler i august-oktober.

Vekstkrav og klimasone

Sibirhagtorn er en nøysom plante med ingen spesielle krav til jorda, bare den ikke er for våt. Men den trives best i drenert, godt kalkholdig jord. Den greier også leirjord, sand- og steinholdig jord. Busken tåler skygge, men blomstrer best på en solrik plass.

Crataegus sanguinea tilrås plantet til klimasone H8 i innlandet og H7 ved kysten.

Bruksområder

Busken er en god le- og hekkeplante til både klipte og frie hekker, da den tåler beskjæring godt. Dessuten egner den seg godt som en frittstående lite tre. Planteavstand til hekk og le er 0,2-0,5 m, og i gruppe 3-4 m. I Norge er den naturalisert flere steder på Østlandet. Den dyrkes over store deler av landet vårt, også på vindutsatte steder.

Allergifare

Crataegus er allergivennlig slekt for pollenallergikere, men duften av blomstene kan være til plage for personer med duftoverfølsomhet.

Beskjæring

Hagtorn tåler beskjæring hele året. Hekk må skjæres ved planting og året etter planting for å sikre god forgreining. Klipping hver vår holder en hekk tett. Men beskjæring av hagtorn er en ubehagelig jobb på grunn av tornene. Klipte hekker får få frukter. Frittvoksende busker av hagtorn trenger lite beskjæring, men eventuell beskjæring bør skje like etter blomstring, da planten blomstrer på fjorårsskudd.

Formering

Sibirhagtorn formeres med frø som må stratifiseres om høsten for å spire om våren. Frøet har såkalt dobbel kvile. Frøkilden Trysil, er en utvalgt frøkilde og norsk E- plante, som bør brukes i hele landet.