Alm

Ulmus glabra

Synonyme navn er skogalm, vanlig alm, norsk alm, Ulmus scabra, Ulmus montana og Ulmus campestris. Slektsnavnet Ulmus er et gammelt latinsk navn for alm som muligens er av keltisk opprinnelse. Det norske navnet alm er brukt langt tilbake i tid, noe som alle stedsnavn med alm i, beviser. Artsnavnet glabra betyr snau, og viser til stammebarken. Scabra betyr ru (bladene) og montana betyr som vokser i fjellet. Også i Sverige heter arten alm og i England er vanlige navn wych elm, mountain elm, Scotch elm og elm.

Familie Almefamilien (Ulmaceae)

Hjemsted/Opphav Ulmus glabra er viltvoksende i Nord- og Mellom-Europa til Lilleasia. Treet er viltvoksende i Norge i edelløvskog i tørr og varm skog og ur i Sør-Norge og nord til Beiarn i Nordland. I Seljord finnes den 840 m o. h.

25-30 m høyt, løvfellende, opprett tre med en bred, åpen krone, skjeve, eggformete blad med ru overflate og fiolette blomster på bar kvist. Nøysomt, allergivennlig park- og létre. Klimasone: H6.

Ulmus glabra
Skogalm (Ulmus glabra)
Skogalm (Ulmus glabra)
Skogalm (Ulmus glabra)
Ulmus glabra (Alm)

Plantebeskrivelse

25-30 m høyt løvfellende tre med rett stamme og en bred, åpen krone med kraftige greiner som bøyer seg utover. Treet har en dyp, omfangsrik rot, skruestilte knopper og en spisst eggformet endeknopp. Eldre trær får skorpebark med dype, lange furer. Unge greiner og knopper har rustbrune hår. Levealder: 300-500 år.

Eggformete, 5-16 cm lange, sagtannete blad med ru overflate, skjev grunn og en brå overgang til spissen. Bladene sitter i to rader på greina.

Små, fiolette blomster på bar kvist (før lauvsprett) i opprette knipper i april / mai. Vingefrukter (ca. 2,5 cm) med en nøtt i midten. Vindbestøving.

Vekstkrav og klimasone

Alm er et nøysomt tre som trives best på dyp, godt drenert, kalkholdig, næringsrik jord med god fuktighet. Men alm greier seg også bra på tørrere jord og godt leirholdig jord. Treet vokser godt både på en solrik og en mer skyggefull vokseplass. Treet er en grådig nabo for andre planter.

Ulmus glabra tilrås plantet til klimasone 6.

Bruksområder

Alm er et godt parktre i større anlegg, og den er mye brukt i trerekker. Tåler bymiljø. Rundt omkring på gårder finnes mange tuntre av alm. Siden alm er svært vindsterk, er den også en god léplante. Planteavstand i gruppe: 8-10 m.

Allergifare

Ulmus er allergivennlig slekt for pollenallergikere. Den blomstrer like før bjørk, med stor pollenproduksjon. Men allergi mot almepollen er sjelden konstatert. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.

Sykdommer

Almebestanden er mange steder i Europa redusert betydelig av almesyke. Her i landet er mye alm på Østlandet dødd på grunn av sykdommen. Sykdommen viser seg med tidlig visning og død av greinspisser, særlig i treets øvre deler. Senere dør hele greinpartier, og til slutt dør hele treet. Sykdommen skyldes angrep av soppene Ophiostoma ulmi og O. nova-ulmi, som sprer seg med sporer som overføres av en barkebilleart. Ingen kjemiske midler virker mot soppen. Infisert materiale skal brennes.

Beskjæring

Alm tåler sterk beskjæring hele året. Dersom planten beskjæres sterkt som ung, vil den bryte nedenfra med flere stammer, og den kan danne et tett le eller hekk. Villskudd som bryter fram på rot/stamme bør fjernes etter hvert.

Formering

Alm formeres med frø, som må kaldstratifiseres før såing. Steinkjer og Alstadhaug er utvalgte norske frøkilder som er i handelen.

Noen utvalgte sorter

Søylealm ‘Exoniensis’ – Ulmus glabra ‘Exoniensis’

8-10 m høyt, opprett tre med slank, kjegleformet krone. Dunhårete, rødbrune kvister og mørke, rynkete, ru blad med skjev grunn. Sterk årlig tilbakeskjæring må til for at treet skal beholde sin karakteristiske form. Podes. Klimasone: H5.

Hengealm ‘Pendula’ – Ulmus glabra ‘Pendula’

3-10 m høyt tre med bred, flat krone og sterkt hengende greiner. Brukes som frittstående, til «lysthus» og på gravlunder. Podes i stammehøyde. Klimasone: H5.