Purpuralunrot (Blodalunrot)
Heuchera sanguineaSlektsnavnet Heucera stammer fra Johann Heinrich Heucher (1677-1747), som var professor i medisin, fysiker og botaniker ved universitetet i Wittenberg i Tyskland. Det norske navnet alunrot kommer av at rotstokken hos slekta smaker av alun, som er betegnelsen for en gruppe aluminiumsulfater. Artsnavnet sanguinea, er av latin sanguis, «blod», som viser til blomstens farge. I Sverige heter planten blodalunrot og i England brukes navnet alum root.
40 cm høy, bladfellende, tuedannende staude med avrundete hjerteformede blad og røde, klokkelignende blomster i klaser på tynne stengler, fra juni til september. Klimasone:H6.
Purpuralunrot (Heuchera sanguinea)
Purpuralunrot (Heuchera sanguinea)
Plantebeskrivelse
40 cm høy, bladfellende, tuedannende staude med avrundedet hjerteformede, håndnervete og sagtannete blad. Tuene overvintrer. Røde, klokkelignende, femtallsblomster som sitter i luftige klaser på tynne, hårete stengler, fra juni til september.
Vekstkrav og klimasone
Purpuralunrot trives best i en moldrik, verken sur eller kalkholdig, jevnt fuktig jord (pH 5,5-7), i sol og skygge. Planten tåler dårlig tørke. Bør omplantes ofte, da den med tiden vil «vokse opp» av jorda. Om mulig kan det legges på et ekstra jordlag i stedet for omplanting. Planten bør dekkes mot barfrost.
Stauden tilrås plantet til klimasone H6.
Bruksområder
Purpuralunrot egner seg godt i rabatter og i fjellhager, og den er en god kantplante. Planteavstand: 30 cm. I tillegg er den en vakker og holdbar snittblomst.
Allergi- og giftfare
Ingen kjente rapporter om skadevirkninger ved dyrking foreligger. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.
Formering
Purpuralunrot formeres med deling, basisstiklinger eller frø.