Villkaprifol

Plantebeskrivelse

4–8 m høy, kraftigvoksende og frodig klatreplante som klatrer med slyngende stengler som dreier seg mot høyre. Glatte, unge greiner med motsatte knopper. Eggformete til ovale, 4-6 cm lange, helrandete blad med mørkegrønn overside og blågrønn underside. Villkaprifol har bare frie blad under kransen av blomster, som består av 6 blomster. Lyst gule til svakt røde, rørforma, 2-leppete blomster med sterk duft (juni–juli). Riktblomstrende. Skinnende, røde bærfrukter, som er svakt giftige.

Vekstkrav og klimasone

Villkaprifol er en nøysom plante som har ingen spesielle jordkrav, men trive i jord med pH mellom 5,5 og 7, og den liker ikke for tørr jord. Planten trives både i sol og skygge, men blomstringen blir rikest på solrik plass.

Villkaprifol tilrås plantet til klimasone H5 i innlandet og H6 ved kysten.

Bruksområder

Lonicera periclymenum egner seg til markdekke eller slyngende på gjerder, fjell og i naturtomter, hvor den kan klatre i små trær og busker. Planteavstand: 2-4 m. Tåler byklima. Slyngkaprifol må ha støtteverk å klatre etter.

I Norge er den viltvoksende i småskog langs kysten fra Halden til Fræna, nord for Molde. På Vestlandet går den ikke inn i de innerste fjordene. Den er plantet på gode steder både i Trøndelag og i Nord-Norge.

Allergi- og giftfare

Lonicera er en allergivennlig slekt for pollenallergikere. Arter med duftende blomster bør ikke plantes nær sitteplasser, luftevinduer etc. med tanke på duftoverfølsomme personer. Svakt giftige bær som ved spising kan forårsake brekninger. Alvorlige forgiftninger er ikke kjent. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.

Beskjæring

Villkaprifol trenger vanligvis ikke beskjæring, men en uttynning av eldre greiner og skudd må til etter noen år. Eldre planter har en tendens til å bli snaue nedentil og overtunge oventil. En nedskjæring bør skje tidlig om våren.

Formering

Planten formeres vegetativt med skudd- eller kviststiklinger.