Hageridderspore

Hovedgrupper av hageridderspore

Belladonna-gruppen

Belladonna-gruppen består av hybrider (krysninger) mellom artene D. elatum og D. grandiflorum, men de ligner mest på sistnevnte art. Arbeidet med Belladonna-hybridene har vesentlig skjedd i Nederland, og planteskolen Ruys i Dedemsvaart har fått fram mange verdifulle sorter, eks. ‘Capri’, Moerheimii og ‘Volkerfrieden’.

Hybridene i Belladonna-gruppen blir oftest mellom 80-100 cm høye med blomster i fargevalører av blått og hvitt. Sortene i denne gruppen har litt mindre blomster enn sortene i Elatum-gruppen, og de har en mer opprett vekst. Sortene er relativt motstandsdyktige mot mjøldogg (soppsykdom som skjemmer bladverket).

Elatum-gruppen

Elatum-gruppen består av hybrider (krysninger) av arten Delphinium elatum, samt hybrider mellom elatum og Delphinium cardinale, som kommer fra Sør-California. Arten D. elatum stammer fra et område fra Sentral-Europa til Sibir. Arbeidet med Elatum-hybridene har sin opprinnelse i England på slutten av 1800-tallet. På 1900-taller gjorde den tyske planteforedleren Karl Foerster et viktig arbeid med å få fram friske sorter som kunne stå uten oppbinding, blant annet sorten ‘Berghimmel’.

Hybridene i Elatum-gruppen blir mellom 120-200 cm høye, med blomster i fargevalører av blått. Flere av sortene krever oppbinding og noen sorter blomstrer på nytt om høsten på steder hvor klimaet tillater det.

Pasific-gruppen

Pasific-hybridene er en videreutvikling av Elatum-gruppen. De er foredlet fram mest i California i USA. Hovedmålet med foredlingen har vært å få fram store, gode frøekte sorter med blomster i delikate fargenyanser i blått og hvitt, som er mer eller mindre fylte.

Sorter fra denne gruppen, som dominerer vårt riddersporesortiment, blir mellom 150 og 220 cm høye. De krever en varm vokseplass, blir veldig høye og krever oppbinding. For å sikre en god overvintring, bør de skjæres helt ned etter blomstring. Sortene er forholdsvis sterke mot mjøldoggangrep.

Botanisk beskrivelse av hageridderspore

80-220 cm høye (etter sort), kraftige, opprettvoksende stauder med greinete, kjøttfulle røtter, håndflikete/hånddelte og håndnervete blad. Uregelmessige blomster som sitter mange sammen i en lang klase på høye, kraftige blomsterstengler. Blomstens 5 begerblad er store og fargerike, og det bakerste er utstyrt med en spore som inneholder honning. Kronbladene hos ridderspore er små og uanselige. Blomstene er mest i nyanser av blått og hvitt, men sorter med nye farger kommer til stadig vekk. Blomstring: Juli-august, alt etter sort.

Vekstkrav og klimasone

Ridderspore trives best på en solrik plass, i en veldrenert, men jevnt fuktig, moldrik og næringsrik jord. Planten tåler dårlig uttørking, og bør vannes i tørkeperioder. Dersom stenglene skjæres ned til 20-25 cm etter blomstring, kan planten blomstre igjen om høsten. Planten kan stå på samme vokseplass i om lag 5 år uten omplanting. Både planting og deling bør gjøres om våren.

Stauden tilrås plantet til klimasone H6.

Bruksområder

Praktridderspore er god rabattplante. Planteavstand: 60 cm. Planten bør bindes opp tidlig i sesongen.

 Allergi- og giftfare

Ridderspore har slimhinne- og hudirriterende egenskaper. Giftige alkaloider finnes i alle plantedeler, men konsentrasjonen er høyest i frøene. Men forgiftningsfaren er liten på grunn av den bitre smaken. Men dyrking bør ikke forekomme på steder hvor små barn ferdes eller leker. Opplysningene er hentet fra boka «Vennlige og uvennlige planter i vårt nærmiljø», av Sven-Olov Strandhede.

Formering

Praktridderspore formeres med deling. En del hybrider er frøekte, og kan også formeres med frø.

Noen gode sorter i Belladonna-gruppen 

Noen gode sorter i Elatum-gruppen

Noen gode sorter i Pasific-gruppen