Planter som vokser på næringsfattig og nylig blottlagt jord
Erosjon er geologiske prosesser som forårsaker at jordpartikler oppløses og forflyttes fra ett sted til et annet. I Norge er erosjon hovedsakelig forårsaket av rennende vann og de viktigste avrenningsperiodene skjer om høsten, under snøsmeltingen på våren og etter store regnskyll. Årlig renner det vekk titusenvis av kubikkmeter matjord med regnvannet i Norge.
Det beste vern mot erosjon er et godt vegetasjonsdekke, helst et tett grasdekke. Et slikt dekke vil bremse slaget av regn som fører til at jordpartikler løsner og hindre at disse føres av gårde med vannet til et lavere nivå. Hvor sterk erosjonen blir er avhengig av flere faktorer, som vannets hastighet, jordartens sammensetning, kornstørrelsen i jordarten og overflatens helning.
I geologien deles ofte erosjon i tre grunntyper: overflateerosjon, solifluksjon og dyputglidninger. Det beste vern mot overflateerosjon er et tett og godt grasdekke. Solifluksjon, også kalt jordsig, er en langsom utglidning av finkornede jordarter på hellende mark, særlig i høyfjells- og polarstrøk. Hver gang jorda tiner etter frost, vil den være vannmettet og sige litt nedover med tyngdekraften. På slike steder nytter det ikke bare med gras, da grasrøttene ikke går dypt nok. Her må det brukes treaktige planter, såkalte lignoser, med et godt og dyptgående rotsystem, som kan forankre det øverste jordlaget til undergrunnen. Dyputglidninger oppstår mest i skråninger hvor det finnes undervannssig. Slik erosjon er vanskelig å hindre med vegetasjon.
Rottype, forgreining, gjennomtrengningsevne og dybdeutvikling hos rota er for en stor del genetisk bestemt, men jorbunnsforholdene vil i større eller mindre grad modifisere disse. Grunne rotsystem vil dannes på steder med høyt grunnvann og på steder med tørr sand- og grusavsetninger, hvor tilgjengelig vann stort sett kommer fra nedbøren. Dyptgående rotsystem dannes mest der vann finnes i de dypere jordlag. Et tett, fiberaktig rotsystem vil være mest effektivt mot overflateerosjon, mens dyptgående røtter en mest effektivt mot utglidninger.
Rotsystem hos lignoser dele ofte i tre hovedtyper: hjerterot-, pålerot- og senkerotsystem. Hjerterota har røtter som ligner en klolignende hånd, hvor de fleste røttene går nokså dypt og ut til siden. I overflata finnes kun finere røtter. Bøk (Fagus) har hjerterøtter. Planter med pålerot har en hovedrot som går dypt, med mindre rortgreiner ut til siden. Furu (Pinus) har ofte pålerot. Senkerotsystem kjennetegnes med hovedrøtter som går mer eller mindre vannrett i jorda, med tynnere senkerøtter går loddrett nedover fra denne. På dårlig drenert jord vil senkerøttene utvikles dårlig, og et tre kan lett gå overende i sterk vind på slik jord. Gran (Picea) har senkerøtter.
Plantene i tabellen nedenfor er beskrevet grundig med tanke på botanisk beskrivelse, vekstkrav og bruksområder i «Planteportalen.no». Trykk på linken til de enkelte planter.
Acer pseudoplatanus (Platanlønn), som har både et hjerterotsystem og et senkerotsystem.
Acer saccharinum (Sølvlønn), som har et utviklet senkerotsystem.
Aesculus hippocastanum (Parkhestekastanje), som har en grunn og vid rot.
Alnus glutinosa (Svartor), har et hjerterotsystem med mange siderøtter, som går dypt, også i leire.
Alnus incana (Gråor), som har et godt utviklet hjerterotsystem.
Betula pendula (Hengebjørk), har. et hjerterotsystem, men fine røtter ligger grunt.
Carpinus betulus (Europaagnbøk), har et dypt rotsystem.
Fraxinus excelsior (Kongeask), som har et senkerotsystem.
Populus alba (Sølvpoppel), som har et senkerotsystem.
Populus x canescens (Gråpoppel), som har et senkerotsystem.
Populus nigra ‘Italica’ (Pyramidepoppel), som har et senkerotsystem.
Populus tremula (Osp), som har pålerot som ung, og som senere utvikles til senkerot.
Prunus padus (Villhegg), har en rot hvor horisontale røtter dominerer.
Quercus robur (Sommereik), som har pålerot som ung, senere en dyp og bredere rot.
Quercus rubra (Rødeik), som har en dyp, bred rot.
Salix caprea (Selje), som har en vid rot.
Sorbus aria (Sølvasal), som har hjerterot.
Sorbus aucuparia (Villrogn), som har hjerterot, men rota tilpasser seg jordbunnen.
Ulmus glabra (Skogalm), som både har pålerot og hjerterot.
Caragana arborescens (Sibirertebusk), som vokser på skrinne jordarter.
Crataegus monogyna (Hegnhagtorn), nøysom busk uten spesielle jordkrav.
Clematis vitalba (Tysk klematis), klatreplante som også vokser i leirjord.
Hippophaë rhamnoides (Tindved). Pionerplante som trives på skrinne jordarter.
Ligustrum vulgare ‘Maslø’ (Europaliguster), som har en kraftig rot. Uten spesielle jordkrav.
Rhus tuphina (Hjortesumak), som trives på skrinne jordarter.
Rosa eglanteria ‘Magnifica’ (Eplerose), buskrose som tåler skrinn jord..
Rosa rugosa (Rynkerose), som trives på skrinne jordarter og som tåler det meste.
Sambucus nigra (Svarthyll), som vokser på nesten all slags jord.
Sambucus racemosa (Rødhyll), som vokser på nesten all slags jord.
Spiraea x billardii ‘Triumphans’ (Billardspirea ‘Triumphans’), som har et tett, fiberaktig rotsystem, som binder jorda godt.
Spiraea chamaedryfolia (Bjarkøyspirea), som har et tett, fiberaktig rotsystem, som binder jorda godt.
Spiraea salicifolia (Hekkspirea/Skrinnespirea), som har et tett, fiberaktig rotsystem, som binder jorda godt.
Swida alba ‘Sibirica’ (Sibirkornell), som har et tettgreina rotsystem.
Syringa vulgaris (Duftsyrin), som har et tett, fiberaktig rotsystem, som binder jorda godt.
Viburnum lantana (Filtkrossved), som har et tett, fingreina rotsystem, som binder jorda godt.
Viburnum opulus (Villkrossved), som har et tett, fingreina rotsystem, som binder jorda godt.
